Knut Lykken

Knut Lykken
Født		1831 Sørre Lykkja, Øystre Slidre
Død		1911
Beskjeftigelse		Bonde, reindriftsutøver
Far		Knut Tørstad-Rødningen Skjefte (gamle-Skjeften)
Mor		Sigrid Andrisdotter Skjefte
Nasjonalitet		Norge

Knut Lykken eller Lykkja (Valdresmål). (født 1831, død 1911) var en bonde, reinjeger og fjellfører fra Øystre Slidre i Valdres. I 1876 var han med som fører ved førstebestigningen av Store Skagastølstind sammen med William Cecil Slingsby og Emanuel Mohn.

Oppvekst

Lykken kom fra gården Lykkja i Øystre Slidre, vest for Beitostølen. Faren het også Knut (Tørstad-Rødningen) også kalt (Gamle Skjeften) i og med at han eide gården Skjefte i Hørisbygda. Han var utkommandert soldat i krigen mot svenskene i 1807–1808 og i Napoleonskrigene ved Slesvig i 1813.

Raufjordsheim

På slutten av 1860-tallet satte Lykken og hans eldre bror Ola opp ei hytte ved Raufjorden, en sidearm til Bygdin. Hytta var starten på Raufjord Hotell, eller Raufjordsheim. I 1869 ble hotellet offisielt åpnet, men året før hadde Åsmund Olavsson Vinje, Ernst Sars og Hagbart Berner bodd der da de skulle over til vestenden av Bygdin for å innvie sin berømte hytte på Eidsbugarden, som Lykken hadde vært med på å sette opp. Vinje og vennenes prosjekt var sannsynligvis medvirkende til at Lykken kunne starte sitt.

Raufjordsheim var beskjeden i starten, med to rom og fire-fem senger, men ble utvidet i etapper. Hytta var en av de første fjellhyttene som ble bygget med tanke på turisttrafikk. De andre hyttene var for det meste setre og fjellgårder som tok imot turister som attåtnæring. På Raufjordsheim var det godt stell, med reinkjøtt, rømme, spekemat og rakfisk. Iblant ble det også servert bjørnekjøtt.

Hotellet tok imot mange celebre gjester, blant andre Johan Sverdrup, Jonas Lie, Erik Werenskiold og prins Friedrich Karl von Preussen, nevø av keiser Wilhelm I.

Ved århundreskiftet ble veitraseen fra Beito til Vågå lagt utenom Raufjorden slik at strømmen av turister etter hvert ble for liten. Etter å ha drevet hotellet i 30 år, måtte Lykken selge, men gikk sammen med tre slektninger og bygget Jotunheim Hotell, som senere ble Bygdin Høifieldshotel.

Fjellføreren

Lykken ble etter hvert også kjent som en dyktig fjellfører. I Årbok for Den Norske Turistforening i 1873 står det at «han var villig til å møte frem med eller uten hest når man dessangående henvender seg skriftlig til ham 8 dager i forveien». Han blir anbefalt av lensmann Nortorp, som opplyser at Lykken er en fortrinlig rein- og bjørnejeger og tilbyr føring til Hestvold, Nybod, Eidsbod, Tvindehaugen, Gjendeoset over Valdersflyerne, Årdal, Lyster, Vaage, Lom og Sjoadalen.

I 1875 ble Lykken engasjert som fører for Johannes Heftye, Gullik Lid fra Valdres var også med. Heftye ville prøve seg på Knutsholstinden, et fjell som ble ansett som ubestigelig, og av enkelte antatt å være Norges høyeste. Den 13. juli nådde ekspedisjonen toppen, en bragd som ga Heftye ry som en stor tindebestiger.

Førstebestigninger 1876

Sommeren 1876 var Lykken engasjert som fører for den ambisiøse ekspedisjonen som Emanuel Mohn og William Cecil Slingsby planla. Mohn møtte Slingsby i Oslo den 8. juli, og med karjol dro de opp gjennom Valdres til Raufjordsheim. Lykken var hjemme på gården en tur for å reparere støvlene sine, men sluttet seg to dager senere til de to andre. Slingsby beskriver ham slik:

«En senesterk liten kar med plirende øyne og et umiskjennelig preg av fysisk aktivitet. På seg hadde han et par alderdommelige knebukser av skinn, som jeg tør formode måtte skrive seg fra en fjern stamfar, pansertykk frakk av hjemmelaget vadmel, vest med utallige små knapper, vinterskjerf, raggsokker, skjorte, fotsid regnkappe, bløt hatt og varme ullvotter.»

De ble holdt tilbake av dårlig vær i noen dager, men så begynte det å klarne opp, og de kunne gi seg i kast med fjellene. Dermed la de ut på en ekspedisjon som er enestående i norsk fjellsports historie, med fem førstebestigninger i løpet av fem dager. Den første var Torfinnstind, ovenfor Torfinnsbu ved Bygdin. De fortsatte så med Galdeberget, Urdanostind, Nordre Urdanostind, som senere fikk navnet Slingsby-tind, og Gjertvasstind, før de ga seg i kast med Storen. Gjertvasstind var den viktigste for Mohn, men for Slingsby gjaldt bare Storen, hans «pet».

Tidlig om morgenen den 21. juli startet Lykken, Mohn og Slingsby fra Vormeli i Utladalen. Været var ikke det beste, men det var den siste dagen Lykken kunne være med, så de måtte prøve seg. De skulle gå over bre, og da måtte de være tre. De kom seg opp i Midtmaradalen, og med visse problemer over Maradalsryggen og ned i Maradalen.

Etter en kort rast ga de seg i kast med den bratte breen på østsiden av Storen. Breen var da uten navn, men fikk senere navnet Slingsby-breen. Her fikk de problemer. Slingsby gikk med «spikerstøvler», det vil si støvler med ispigger, mens Mohn og Lykken syntes slikt ekstrautstyr var unødvendig. Klatringen opp breen ble derfor svært strabasiøs for de to nordmennene. Mohn mistet stadig fotfestet, og to ganger rutsjet han utfor og ble bare reddet av at de gikk i tau.

Ved en vanskelig passasje var Slingsby og Lykken uenige om veien videre. Slingsby ville gå mot venstre og prøvde seg to ganger. Begge ganger rutsjet han utfor og ble reddet av tauet, og til slutt måtte han gi seg og følge Lykkens råd.

Slingsby ble etter hvert utålmodig, tok av seg tauet og klatret fra de to andre. Da de omsider kom opp i skaret på nordsiden av Storen, det som senere fikk navnet Mohns skar, var både Lykken og Mohn så utslitt at videre fremrykking var umulig. Slingsby var selv i tvil. Mohn mente at de nå kunne fastslå at Storen var ubestigelig, men Slingsby dro på det. Mohn mente at «med to trente klatrere hadde vi kanskje klart det». Dette tente Slingsby, han var jo en fullbefaren klatrer, og alene ga han seg i kast med veggen.

Lykken og Mohn tapte etter hvert Slingsby av syne. De ventet til de hørte ham hoie fra toppen og begynte så møysommelig å klatre tilbake ned breen. Mohn skrev senere at han følte seg «merkelig likegyldig», og at Lykken bare sa at «han drep seg, engelskmannen». Da Slingsby tok dem igjen et stykke ned på breen, spurte Mohn om han følte seg stolt. Men Slingsby svarte overraskende at han skammet seg dypt. Han mente åpenbart at den klatringen han hadde gjennomført var uforsvarlig, at soloklatringen var altfor farlig.

Etter bestigningen av Storen gikk Lykken tilbake til Raufjordsheim, mens Mohn og Slingsby dro ned til Skjolden og hvilte ut etter strabasene. I opptegnelsene til Mohn står det at de drar til Oppstryn går over og kommer seg til Hellesylt. Fortsetter til Norgangsdalen kommer ned til Brunstad og tar båt ut til Ålesund. Derfra tilbake til Ørsta og går via Standaleidet (prøver seg på noen fjelltopper der) og ned til Store Standal. Videre med rutebåt til Sæbø. Derfra med båt til Bjørke (uvisst hvordan de da kom videre). Kilde er mohsn egne beskrivelser i DNT sin årbok 1876.

Andre bestigninger

Sommeren 1877 kom Slingsby tilbake til Norge og prøvde å få med seg Lykken på en ny ekspedisjon. Imidlertid hadde Slingsby sendt brevet til Lykken rett før han dro til Norge, så det er usikkert om Lykken mottok det. Slingsby bebreidet Knut for at han ikke stilte opp da han kom til Vetti, til tross for at Lykken aldri hadde avtalt noe slikt. Han var dessuten opptatt med forberedelser til reinjakten, som var hans viktigste inntektskilde. Slingsby ble senere på året med Lykken på reinjakt og kunne felle sitt første reinsdyr.

Da Mohn høsten 1876 holdt foredrag om førstebestigningen av Storen i Studentersamfundet, fortalte han forsamlingen at han mente nordmenn ikke var klare for tindebestigning. En av tilhørerne, den unge maleren Harald Petersen, ble så provosert av dette at han straks bestemte seg for at han skulle klare det Mohn og Lykken ikke hadde klart, å nå toppen av Storen.

Han prøvde seg allerede sommeren etter, men det gikk dårlig, og Petersen holdt på å omkomme. Men i 1878 ville han prøve igjen. Han dro opp til Raufjordsheim for å få med seg Lykken, noe han mente var avgjørende for å nå toppen. Lykken strittet imot i det lengste, men lot seg til slutt overtale til å føre Petersen opp i Mohns skard.

Da de kom til kanten av Slingsby-breen, ville ikke tredjemann i laget mer. Han fikk panikk og måtte tjores til en stein for at han ikke skulle risikere livet ved å prøve å gå ned igjen alene. Lykken fikk Petersen opp til Mohns skar, men nektet igjen å gå et skritt videre. Med Lykkens anvisninger kunne Petersen følge Slingsbys rute og kom seg opp alene, og ble dermed det andre mennesket som nådde toppen. Som bevis på at han hadde vært der, tok han med seg lommetørklet som Slingsby hadde etterlatt to år tidligere.

Konflikter

Pettersen sendte lommetørklet til Slingsby med et brev. Brevet er ikke bevart, men det kan virke som om han har beklaget seg over at Lykken ikke ville føre ham helt til topps. Slingsby svarer i hvert fall med følgende salve: «Knut kaller jeg nå en lat og feig fyr, og jeg skal aldri mer bruke ham. Jeg hadde store vanskeligheter med å lære ham propert taubruk. Og en gang ble vårt taulags sikkerhet bragt i virkelig fare på grunn av hans skjødesløshet.» Slingsby beskriver noen episoder fra ekspedisjonen i 1876 og avslutter: «Men når alt kommer til alt, er han en feiging, ellers ville han ikke ha gått opp i det storartete skaret for annen gang uten å ta et skritt videre da de virkelige vanskelighetene begynte.» Slingsby viser med dette at han ikke skjønte at Lykken som fører hadde ansvar for ekspedisjonens sikkerhet. Han måtte bruke sitt eget skjønn, og kunne faktisk stilles til ansvar om det tilstøtte deltagerne noe.

Johannes Heftye var også blitt provosert av Mohns utsagn om at nordmenn ikke var modne for tindebestigning. Fra 1880 til 1882 utspant det seg en heftig avisfeide mellom Heftye og Slingsby, hvor igjen Lykken blir skyteskive. Slingsby og Heftye prøver gjensidig å nevurdere hverandres prestasjoner, og Slingsby mener at hans egen fører da han besteg Knutsholstinden, Johannes Vigdal, var verdt «et dusin slike som Knut Lykken».

Hvordan Lykken oppfattet disse angrepene vites ikke. Helt uberørt var han vel neppe, men det ser ikke ut til å ha noen negativ virkning på hans ry som fjellfører.

Litteratur

• Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, Edinburgh 1904, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4

• Turglede med konger og kunstnere, Knut B. Lykken, 2005, ISBN 91-631-7233-X

• Jotunheimens erobring, Helge Giverholt, Oslo 1946