Kappen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også: Kappe.

Kappen er tittelen på en fortelling av den ukrainske forfatteren Nikolaj Gogol, utgitt første gang i 1842. Den regnes som en av verdenslitteraturens absolutte klassikere innen novellesjangeren, og er oversatt til en lang rekke språk. Kappen kom på norsk første gang i 1948 ved Thomas Christensen, i et utvalg av Gogols fortellinger med samme tittel. Oversettelse også i Petersburgnoveller i Marit Bjerkengs oversettelse, nyeste utgave i 2013, med forord av Mikhail Sjisjkin.

Resyme[rediger | rediger kilde]

Kappen handler om den lille statstjenestemannen Akakij Akakijevitsj, som arbeider som kopist ved et departement i St. Petersburg. Fortellinga regnes til Gogols såkalte Petersburgnoveller, som alle har Russlands tidligere hovedstad som ramme omkring handlinga.

Akakij Akakijevitsj er en dypt ensom person som ikke har noe liv utenom det ensformige arbeidet som han utfører på kontoret. Dertil blir han grusomt og nedlatende behandla av kolleger og overordna i departementet, og må hver dag kjempe for å beholde sin lille rest av menneskelig verdighet. Gasjen er på eksistensminimum; et synlig bevis på fattigdommen er frakken som for hvert år blir mer og mer lappete og tynnslitt. Ikke nok med at han må kjempe seg gjennom Petersburgs vinterkulde i sin papirtynne overfrakk; han må også tåle kollegenes spott og hånlatter over påkledninga. En dag sier skredderen stopp. Det er ikke lenger mulig å bøte på den gamle kappen, og hevder at nå må han få sydd seg en ny. Etter først å ha lett fortvilt etter utveier, åpner et uventa lønnspålegg en mulighet for virkelig å kunne anskaffe en ny kappe. Etter at han en stund har spart ytterligere inn på daglige utgifter og tømt en liten sparekasse, kommer dagen da han sammen med skredderen kan ta ut stoff til en ny kappe.

Den dagen han ankommer kontoret i ny, varm og solid frakk, vekker Akakijevitsj berettiget oppsikt i departementet, og han blir gratulert fra alle hold. En av kollegene vil holde en fest for han samme kveld. For å komme til kollegaens bolig må Akakijevitsj krysse de mer skumle og utrygge delene av Petersburg, men han kommer velberga fram. Til tross for at de andre festdeltakerne snart glemmer både Akakijevitsj og kappen, blir denne festen et lysende unntak i hans triste tilværelse.

På vei hjem i natta skjer imidlertid ulykken. Han blir anholdt av to skumle fyrer og frarøvet kappen. Når han neste dag forsøker å anmelde overfallet til politiet, viser det seg at han stanger hodet mot en vegg av likegyldighet. Ikke én av de øvrighetspersonene som han kontakter, bryr seg om å se på saken. Når han til slutt i fortvilelse kommer med et utbrudd overfor en som Gogol omtaler som en meget betydningsfull person, utsetter han seg for dennes vrede, og blir kasta på dør. Akakijevitsj blir styrta ut i den bitende vinterkulda, og ligger snart hjemme i feberfantasier. Kort tid etter er han død.

Ikke lenge etter Akakijevitsj' død begynner det å gå rykter i Petersburg om et spøkelse som viser seg i embetsmannskikkelse forskjellige steder i byen, og prøver å rive kappen av forbipasserende. Spøkeriet topper seg en kveld da den meget betydningsfulle personen på veg til en venninne blir overfalt og fratatt kappen av en person som han til sin gru gjenkjenner som Akakij Akakijevitsj. Denne opprivende hendelsen fører til at den meget betydningsfulle personen forbedrer seg og begynner å opptre mer rimelig overfor sine underordene og andre som han i embets medfør kommer i kontakt med.

Etter denne hendelsen er spøkelset ikke lenger på ferde i byen. Fortellinga slutter med at det rapporteres om et annet spøkelse i byen. Dette har nøyaktig samme signalement som den røveren som stjal kappen fra Akakij Akakijevitsj.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

På ett plan er Kappen en fortelling med sosial tendens. Fortellerens medfølelse med den undertrykte og tilsidesatte funksjonæren er tydelig. Det er også åpenbart at Gogol vil demonstrere hvordan en person uten anseelse, forbindelser eller økonomiske midler er uten sjanser til å nå fram i byråkratiet, om saken hans er aldri så berettiget. Og de ansvarlige får sin straff, men altså ikke innenfor den realistiske fortellingas rammer.

I Sovjet-perioden kunne Kappen tjene et ideologisk siktemål. Her fikk en en demonstrasjon av hvor usosialt det gamle tsarregimet fungerte, og hvor lite rettferdighet et menneske kunne vente seg innenfor et regime som var bygd på penger, posisjoner og rang.