Jeg elsker soldater - Mediterraneo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Havnen i Kastellorizo, hvor filmen ble innspilt.

Jeg elsker soldater - Mediterraneo (1991) er en italiensk film som vant Oscar for beste fremmedspråklige film i 1991. Filmen har handling fra den andre verdenskrig, og handler om en gruppe italienske soldater som ble strandet på en greske øy og deretter etterlatt av krigen. Filmen ble innspilt på den greske øya Kastellorizo i øygruppen Dodekanesene, av de øyene som ligger lengst øst, rett sør for kysten av Tyrkia.

Handling[rediger | rediger kilde]

I 1941, et år etter at Italia gikk sammen med Nazi-Tyskland i den andre verdenskrig, ble en liten gruppe av mislykkede italienske soldater sendt til en liten gresk øya i Egeerhavet for fire måneder med vaktoppdrag. Soldatene omfattet en løytnant som var glad i kunst, en tøff machosersjant, en bonde som ble fulgt av sin elskede esel Silvana, og andre mistilpassede folk. De var ikke gode soldater, men et utsnitt av vanlige, uavhengige menn.

Soldatene forventet et angrep fra utsiden og på øya, og tok alle former for forberedelser. De fant en liten by uten befolkning. De så bombing i horisonten og innså at det skipet som var sendt for å plukke dem opp var blitt senket. Deretter dukker befolkningen på mystisk vis tilbake i landsbyen. Landsbyfolkene sier at de hadde skjult seg ettersom tyskerne hadde tatt alle mennene til fange. De hadde deretter besluttet å tilpasse seg italienerne. Det varte ikke lenge før alles mer vennlige vesen dukker fram. De italienske soldatene ble absorbert inn i livet, varmen og landskapet på den idylliske øya.

Den lokale greskortodokse presten spør løytnanten, som er en amatørmaler, om å restaurere veggmaleriene i kirken. To soldater som er brødre blir venner med en nydelig ung kvinne som gjeter sauer. Sersjanten begynner med folkedans og den aller skyeste og mest beskjedne av soldatene blir hodestups forelsket øyas eneste og overarbeidede prostituerte, Vassilissa.

Mot slutten av filmen blir tre av soldatene gjenforent som gamle menn.[1]

Filmen, som vant Oscar i 1992 som beste utenlandske film, avsluttet en såkalt flukt-trilogi, bestående av Marrakech Express (1989) og Turne (1990), alle regissert av Gabriele Salvatores (født 1950). Filmen er fulgt av et sitat fra Henri Laborit; «i tider som disse er flukt den eneste måten å holde seg i live og fortsatte å drømme.»

Ensemble[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Mediterraneo (1991)». 22. mars 1992. Review/Film Festival; Roundelay Of Love On an Isle In Wartime

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]