James-Lange teori om emosjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

James-Langes emosjonsteori er en teori innenfor psykologi om opphavet til våre emosjoner (følelser) og er en av de første teoriene om emosjoner. Teorien ble utviklet av den amerikanske psykologen William James (1842–1910) og den danske fysiologen Carl G. Lange (1834–1900), uavhengige av hverandre i henholdsvis 1884 og 1885.

Hovedsakelig går teorien ut på at våre følelser er et resultat av fysiologiske forandringer i møte med et stimulus. Willliam James mente at våre følelser oppstår når kroppen reagerer emosjonelt. Fra dette perspektivet vil vi derfor oppleve for eksempel frykt fordi vi oppfatter den kroppslige aktiviteten trigget av spesifikke stimuli. Ulike emosjoner vil derfor oppleves forskjellige fordi de kommer av ulike former for fysiologiske responser. Slike fysiologiske responser kan være økt hjerterate, muskelkontraksjoner, andpustenhet, svette, tørrhet i munnen, utvidede pupiller og så videre. Denne teorien vil for eksempel si at «vi er lei oss fordi vi gråter» (ikke «vi gråter fordi vi er lei oss»). William James foreslo at følelsene vi opplever forårsakes av kroppslige forandringer.

Omtrent på samme tid rettet Carl G. Lange fokuset mot perifere psykologiske hendelser som reguleres av det autonome nervesystemet – i sin tolkning av emosjoner. Forskjellen mellom de to teoretikerne var at Lange var en materialist som mente at det er de fysiske endringene som teller, mens James kom frem til sin teori gjennom introspektiv analyse. Han mente at man ikke kan beskrive for eksempel en angstopplevelse uten å ta med alle de fysiske opplevelsene, som hjertebank, frysningene, svetten, klumpen i magen og så videre. James mente at om man tar bort alle disse følelsene vil man miste det emosjonelle ved angsten. Ifølge James-Lange teorien vil hendelsesforløpet i emosjonsresponsen se slik ut:

Stimuli → persepsjon/tolkning av stimuli → Spesifikt mønster av autonomisk aktivering (for eksempel økt hjerteate) → Opplevd emosjon

Et eksempel på en slik respons kan være:

Ser en bjørn → tolker det som en mulig fare → økt hjerterate, muskelsammentrekning osv. → redsel.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Walter Cannon var en av de som kritiserte James -Langes teori om emosjoner. Cannon mente at det sympatiske nervesystemet til mennesket er for langsomt til at det kan være opphavet til våre emosjoner. Sammen med Philip Bard utviklet Cannon en alternativ teori om emosjoner hvor de ser på den emosjonelle og den kroppslige reaksjonen på en stimulus som to separate prosesser som skjer samtidig.