Jakob Klukstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jakob Bersveinsson Klukstad (født ca. 1712, trolig i Lom, død ca. 1773 på Lesja) var en norsk treskjærer.[1]

Jakob Bersveinsson Klukstad er et av de mest framtredende navn i norsk folkekunst. Han var en dyktig treskjærer og rosemaler som førte akantusmotivet fra bykunsten over i Gudbrandsdalens bygdekunst.

Lite er kjent om Klukstads tidlige liv, men etter tradisjonen skal han være født i Lom omkring 1705. Faren skal ha vært Bersvein båtbygger. Han ble i 1734 gift med Anne Knutsdatter fra Lom. Fra 1746 er de nevnt som kommunikanter i Lesja, og i 1747 fikk Klukstad bygselsseddel på husmannsplassen Nordistugu Klukstad under prestegarden i Lesja. Skiftet etter Klukstad er foretatt i januar 1774. Han ble gravlagt ved Lesja kirke, der en senere minnestein står på graven.

Klukstad skal ha vært selvlært som treskjærer, og tilhører første generasjon treskjærere i Gudbrandsdalens akantustradisjon. Akantusornamentet kom til Gudbrandsdalen gjennom kirkekunsten. Klukstad var den lokale bygdekunstneren som med stor dyktighet fanget opp de nye motivene og med forståelse for motivets egenart utviklet det i sin egen stil. Han har en stor del av æren for at akantusornamentet ble treskjærernes varemerke i Nord-Gudbrandsdalens bygdekunst. Han må ha lært mye av å studere Lars Pinneruds prekestol i Dovre kirke og Lars Borgs arbeider i kirkene i Kvam og Sør-Fron. Klukstad utviklet sin personlige stil, der den lange, sammenhengende ranken er det bærende element i det som lokalt ble kalt krillskurd.

Klukstad ble kjent for sine spissleder. En slede som trolig er laget av ham finnes på Maihaugen. Den er en harmonisk oppbygget slede, der treskurd, rosemaling og smijernsarbeider er av samme ypperste kvalitet. Ved siden av å være treskjærer skal Klukstad også ha vært en dyktig rosemaler, og malingen på sleden er trolig også laget av ham. Det er akantusornamentet som også framstilles i malt form, i en teknisk dyktig gjennomført stil. Det er monokrom framstilling av akantus i nærmest plastisk form. Klukstad skal også ha malt i større skala, nemlig interiøret i Lesja kirke, der benkevanger og galleribrystninger ble malt etter at den nye kirken ble bygget i 1750. Denne malingen er monokrom i blå nyanser i en form av krillmaling – der motivet er en sammenblanding av marmorering og akantusornamenter.

Klukstad har også laget en del skap. Hans hovedinnsats kom ved den store kirkebyggingsfasen som ble innledet i hans levetid i Gudbrandsdalen, der han fikk flere større oppdrag. Den første synes å ha vært prekestolen til Lesja kirke (1742–45). Som i Lars Borg sine barokke prekestoler bruker han akantusornamentet oppblandet med blomsterornamentikk. Bladverket blir noe stivt. Til Skjåk kirke laget han i 1751 prekestol og altertavle, der altertavlen er en akantusramme omkring to malerier. Her introduserer han den lange sammenhengende ranken. Enda lengre framme i utviklingen ligger prekestolen og altertavlen i Heidal kirke (1753–54). Prekestolen fikk tidens moderne runde form med akantus i stor målestokk. Det store mesterverket til Klukstad er imidlertid altertavlen til Lesja kirke. Den var trolig ferdig i 1766. Den består av en serie billedscener med skårne figurer omgitt av et rammeverk av akantusranker. Akantusrankene har svært høyt relieff. I denne altertavlen er han nyskapende i norsk sammenheng ved at akantusdekoren ikke bare flankerer billedfeltene men omrammer dem fullstendig. Det er uklart om dette kan skyldes inspirasjon fra mindre importerte arbeider som speilrammer, eller om han selv kan ha vært ute og sett andre arbeider. Det er fristende å sammenligne hans treskurd på Lesja med skurden på orgelgalleriet i Vår Frelsers kirke i København. Men tradisjonen forteller ikke om utenlandsopphold for Klukstads vedkommende. Klukstads siste kjente arbeid er en liten altertavle til Kors kirke i Romsdalen fra 1769.

Klukstad fikk stor betydning for senere treskjærere i Gudbrandsdalen. Sylfest Skrinde arbeidet sammen med Klukstad, og ikke minst Østen Kjørren og Skjåk-Ola er klare tradisjonsbærere etter ham.

I 2000 ble en minnestein med et portrett i gjennomskåret bronseplate laget av Ola Enstad avduket ved Lesja kirke.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Engen, Arnfinn (1998): Treskurd og treskjerarar i Gudbrandsdalen. Lillehammer. ISBN 82-7847-039-1
  • Kjelland, Arnfinn (1996): Bygdebok for Lesja: bind 3. Gards- og slektshistorie for søre del av Lesja hovudsokn. Lesja kommune. ISBN 82-991096-4-7
  • Kleiven, Ivar (1915): Lom og Skjaak. Kristiania.
  • Magerøy, Ellen Marie (1983): Norsk treskurd. Oslo.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjelland (1996) s. 22