Jaan Tõnisson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jaan Tõnisson i 1928.

Jaan Tõnisson (født 10. desemberjul./ 22. desember 1868greg. i Viljandi, antatt død juli 1941) var en estisk jurist, redaktør og politiker. Han var en ledende forkjemper for Estlands uavhengighet, var fire ganger statsminister i Estland og i to omganger landets statsoverhode.

Tõnisson vokste opp i en tid da Estland var en del av keiserdømmet Russland. I årene Estland var utsatt for sterkt russifiseringspress ble Tõnisson forkjemper for estisk kultur og utviklet seg til å bli estisk nasjonalist. Tõnisson avla i 1892 juridisk eksamen ved Universitetet i Tartu. Han arbeidet deretter i et par år for avisen Postimees og var i et par år aktor og arbeidet i rettsapparatet i Orjol-provinsen i Russland. Sammen med likesinnede kjøpte Tõnisson i 1896 Postimees og gjorde denne til hovedorgan for den estiske nasjonale bevegelse. Tõnisson var avisens sjefredaktør helt fram til 1935.

Etter at Russlands politiske system ble liberalisert etter revolusjonen i 1905, stiftet Tõnisson det første estiske politiske partiet, Eesti Rahvameelne Eduerakond (Estlands nasjonale fremskrittsparti). Tõnisson ble i 1905 innvalgt i Russlands første duma, der han satt til 1907. I 1908 ble han arrestert for å ha undertegnet et opprop mot russiske myndigheters undertrykkelse. Tõnisson drev også forlagsvirksomhet og bokhandel og han var også aktiv i samvirkebevegelsen. Han så samvirkebevegelsen som et virkemiddel for økonomisk utvikling for Estland. Som et ledd i dette arbeidet var Tõnisson med på å etablere landbrukssamvirke og lånekasser. Fra 1935 til 1939 var han også professor i samvirkeøkonomi ved Universitetet i Tartu.

Fra 1917 til 1919 var Tõnisson medlem av den estiske provinsforsamlingen, Maanõukogu. I 1919 ble han også medlem av den grunnlovgivende forsamling og var med på utformingen av det frie Estlands grunnlov, vedtatt i 1920. I 1919 grunnlag han også partiet Eesti Rahvaerakond (Estlands folkeparti), et liberal-konservativt part som han var leder for inntil 1932. Ved uavhengigheten i 1918 fikk Tõnisson også ledende posisjoner i Estlands midlertidige regjering. Han spilte deretter en sentral rolle i estisk politikk, både i regjeringsposisjon og i riksdagen (Riigikogu), der han var innvalgt som medlem i hele Estlands uavhengighetsperiode fram til 1940. Fra 1918 til 1919 var han minister uten portefølje med ansvar for Estlands utenriksinteresser. Han var statsminister fra november 1919 til juli 1920 og igjen, med en ny regjering, fra juli til oktober 1920. Fra 1923 til 1925 var han riksdagspresident, en posisjon han også innehadde fra 1932 til 1933. Tõnisson var utenriksminister 1931 til 1932. Fra 1927 til 1928 og igjen i 1933 var Tõnisson statseldste, Estlands statsoverhode.

Etter Sovjetunionens invasjon og okkupasjon av Estland ble Tõnisson i desember 1940 arrestert av NKVD. Det antas at han ble henrettet i Tallinn i juli 1941.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]