Intercursus Magnus

Intercursus Magnus var en betydelig og langvarig handelsavtale som ble undertegnet 24. februar 1496 av Henrik VII av England.^[1]

Andre underskrivere omfattet de kommersielle maktene i Venezia, Firenze, Nederlandene, og Hansaforbundet. Den kortvarige avtalen som ble kalt for Malus Intercursus («Den onde avtale») av nederlenderne da den favoriserte engelske interesser i altfor stor grad, ble forhandlet med Filip av Burgund og hadde til hensikt å erstatte Intercursus Magnus i 1506. Da Filip døde 25. september 1506 ble den tidligere avtalen Intercursus Magnus fortsatt gjeldende.^[2] De begunstiget gjensidige handelsprivilegier til engelskmenn og flamlendere, og etablerte fastsatte skatter. Dette var en stor støtte for engelsk eksport av ull, og ga dessuten store inntekter til Henrik VIIs skattkammer.^[3]

Avtalen var formet for å løse de tidvise handelskrigene mellom England og Nederlandene som ble satt i gang ved Margaret av Burgunds innblanding i den engelske etterfølgerkrigen, særlig ved hennes støtte til Perkin Warbeck, en falsk tronkrever for Huset York. En betingelse for avtalen var at ingen ytterligere innblanding i engelske politikk skulle skje.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ «I 1496 var Portinari blant de som forhandlet fram Intercursus Magnus, den store avtale som i mange år regulerte det kommersielle samkvemmet mellom England og Nederlandene.» Sitatet, oversatt av Wikipedia for anledningen, er fra De Roover (1966), hvis kilder, på sidene xxxix-xl, Correspondance de la filiale de Bruges des Medici hos Armand Grunzwig (1931), som var en sammenstilling av brevvekslingen mellom Medicis bankfilial i Brugge og dens hovedkontor i Firenze.
^ Sommerville, J. P.: «Domestic and Foreign Policy of Henry VII» Arkivert 27. september 2011 hos Wayback Machine.
^ «Ved 1496 var de en kongelig autorisert organisasjon med et lovlig monopol på handelen med ulltøy, og hovedsakelig som en konsekvens for deres politiske og internasjonale viktighet, forhandlet Henrik med hell fram Intercursus Magnus, en meget fordelaktig handelsavtale mellom England og Nederlandene.» Sitatet, oversatt av Wikipedia for anledningen, er fra oppslaget «United Kingdom» i Encyclopædia Britannica. 2006.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

De Roover (1904–1972), Raymond Adrien (1966): The rise and decline of the Medici Bank: 1397-1494, New York City; Toronto: W. W. Norton & Company, Inc.; George J. McLeod Limited (henholdsvis), LCCN: 63-11417 – (produktet av tre års forskning i arkivene i Firenze for å forbedre forfatterens arbeid; den var tidligere utgitt i 1963 av Harvard University Press – De Roover, 1966)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Magnus Intercursus
England, Scotland, and Ireland 2001. The Encyclopedia of World History. Arkivert 19. februar 2009 hos Wayback Machine.
Tudor Domestic History Arkivert 22. mai 2011 hos Wayback Machine.
John Franklin Midgley – Extract from Midgleyana
Aims and Successes of Henry VII's Foreign Policy
The Third War of the Roses

[1] «I 1496 var Portinari blant de som forhandlet fram Intercursus Magnus, den store avtale som i mange år regulerte det kommersielle samkvemmet mellom England og Nederlandene.» Sitatet, oversatt av Wikipedia for anledningen, er fra De Roover (1966), hvis kilder, på sidene xxxix-xl, Correspondance de la filiale de Bruges des Medici hos Armand Grunzwig (1931), som var en sammenstilling av brevvekslingen mellom Medicis bankfilial i Brugge og dens hovedkontor i Firenze.

[2] Sommerville, J. P.: «Domestic and Foreign Policy of Henry VII» Arkivert 27. september 2011 hos Wayback Machine.

[3] «Ved 1496 var de en kongelig autorisert organisasjon med et lovlig monopol på handelen med ulltøy, og hovedsakelig som en konsekvens for deres politiske og internasjonale viktighet, forhandlet Henrik med hell fram Intercursus Magnus, en meget fordelaktig handelsavtale mellom England og Nederlandene.» Sitatet, oversatt av Wikipedia for anledningen, er fra oppslaget «United Kingdom» i Encyclopædia Britannica. 2006.

[1]

[2]

[3]