In dubio pro reo
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«In dubio pro reo» (Latin for: I tvil for den anklagede), også kalt uskyldspresumsjonen, er det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat om at tvil om den faktiske siden ved et eller flere av straffbarhetsvilkårene, skal komme den tiltalte til gode i straffesaker.
Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, har røtter tilbake til romerretten. Prinsippet er stadfestet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2.
Prinsippet innebærer også at en person skal ansees som uskyldig i å ha begått en straffbar handling, inntil det er bevist at han er skyldig, og er som sådan nedfelt i menneskerettighetserklæringens artikkel 11, punkt 1:
- «Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.»
Prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått (justismord), og at uskyldige skal lide unødig.
Norge er ved to tilfeller blitt klaget inn for og dømt av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg for brudd på EMKs bestemmelse om presumsjon av uskyld. I begge tilfeller (Hammern mot Norge (Bjugn-saken) og Y mot Norge -Birgitte-saken-) ble det konstatert krenkelse av EMK som følge av at klagerne ved norske domstoler var dømt erstatningsansvarlig for handlinger som de tidligere var frikjent for i strafferettslig forstand. Dette var etter EMDs mening egnet til å så tvil om den strafferettslige frikjennelsen, noe som ble funnet å være i strid med uskyldspresumsjonen.
På norsk finnes tradisjonelt og folkelig to hevdvunne formuleringer som fastholder dette prinsipp: "Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist", og "tvilen skal komme tiltalte til gode".
Prinsippet er også normgivende for pressens «vær varsom-plakat» (pkt.4, upkt. 5-7).
Ved tvil om sivilrettslige spørsmål er imidlertid utgangspunktet et annet: De stridende parter har som hovedregel like mye ansvar for bevisførselen, og normalt skal domstolene legge til grunn det faktum som ut i fra bevisførselen er det mest sannsynlige.
