Immaterialrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Immaterialrett, fra tysk, Immaterialgüterrecht, også kalt åndsrett, er et rettsområde som befatter seg med rettigheter av ikke-materiell og, i utgangspunktet, ikke-utelukkende art. Immaterialrettens formål er å beskytte innovasjon og kreativitet og innsats for å bygge opp særpreg og goodwill knyttet til et kjennetegn, og derigjennom forhindre snylting på slik innsats.

Til immaterialretten regnes rettigheter som opphavsretten, som verner litterære og kunstneriske frembringelser;[1] patentretten, som verner tekniske løsninger;[2] designretten, som verner utseendet til et produkt og kjennetegnsretten, som verner kjennetegn, blant annet varemerker[3] og foretaksnavn.[4] Immaterialrettighetene omfatter også de såkalte opphavsrettslige «naborettighetene», som omfatter utøvende kunstneres rett til egen fremføring;[5] produsenters rett til lyd- og filmopptak;[6] fotografers rett til fotografiske bilder;[7] vern av kringkastingssendinger og vern av databaser.[8] Ut over dette har man planteforedlerretten, som gir enerett til å utnytte nye, foredlede plantesorter,[9] og kretsmønsterretten, som gir enerett til å utnytte integrerte kretser i en datamaskin.[10]

Immaterialrettighetene er ikke-materielle i den forstand at de ikke knytter seg til fysiske gjenstander, men til «immaterielle» goder. Immaterialrettighetene vil riktignok materialisere seg i fysiske eksemplarer: Immaterialrettighetene utøves for eksempel ved at en patentert medisin fremstilles eller ved at en opphavsrettsbeskyttet roman trykkes som bok. Men mens eiendomsretten til boken knytter seg til den fysiske boken, knytter opphavsretten til romanen som et immaterielt åndsverk. Immaterialrettighetene er i tillegg ikke-utelukkende, i den forstand at den enes bruk av et immaterielt gode ikke reduserer andres nytte av dette godet. En fysisk bok kan bare leses av én eller et begrenset antall personer om gangen, og utelukker dermed andre fra å lese den på samme tid. Over tid vil også boken bli utslitt, slik at den ikke kan leses av noen. Romanen kan imidlertid leses av alle som har tilgang til et eksemplar, og at en person leser romanen utelukker ikke at andre kan gjøre det på samme tid.

Problemet med immaterielle goders ikke-utelukkende karakter er at den gjør det vanskeligere for den som frembringer et slikt gode å tjene penger på det. Dersom alle fritt kan kopiere forfatterens roman når denne er publisert, vil dette gjøre at færre betaler forfatteren, noe som igjen gjør at forfatteren i mange tilfeller vil bruke sin tid og sine ressurser på andre ting enn å skrive bøker. Immaterialrettighetene gir derfor rettighetshaver en enerett til å utnytte bestemte immaterielle goder. Med dette skapes en rettslig utelukkelsesmekanisme, som gjør det lettere for rettighetshaver å tjene penger på disse, og som samtidig gir rettighetshaverne incentiver til å frembringe immaterielle goder. De immaterielle enerettene har derfor først og fremst en økonomisk verdi for rettighetshaver. Immaterialrettighetene verner imidlertid også ideelle rettigheter, for eksempel opphavsmannens rett til respekt for et åndsverk og retten til å bli navngitt, jf. åvl. § 3.

Ulike kategoriseringer av immaterialrettighetene[rediger | rediger kilde]

Immaterialrettighetene kan kategoriseres på forskjellige måter. Et hovedskille går mellom det man kan kalle åndsproduksjonsrett, som verner intellektuell innsats, og kjennetegnsrett, som verner gjenkjennelseseffekten og det markedsmessige rennomeet til kjennetegn. Til åndsproduksjonsretten hører blant annet opphavsretten, som verner opphavsmannens kunstneriske innsats i frembringelsen av et åndsverk; patentretten, som verner oppfinnerens innovative innsats i frembringelsen av en oppfinnelse og designretten, som verner designerens innsats i frembringelsen av et design. Til kjennetegnsretten hører blant annet varemerkeretten og foretaksnavneretten. Forklaringen på kategoriseringen er enkel: Vernet av varemerket Coca Cola, skyldes ikke den intellektuelle innsatsen som ligger bak frembringelsen av merket, men merkets evne til å fungere som kjennetegn for leskedrikk fra Coca Cola Company, og den goodwill som ligger i merket.

Åndsproduksjonsrettene er uten unntak tidsbegrenset. Vernetiden til åndsverk er for eksempel 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, jf. åvl. § 40, mens patenter kan opprettholdes i inntil 20 år fra dagen da patentsøknaden ble inngitt, jf. patl. § 40 første ledd. Kjennetegnsrettighetene er derimot uten tidsbegrensning. Varemerkeregistreringer må riktignok fornyes hvert 10. år, men dette kan gjøres i det uendelige, så lenge vilkårene for varemerkeregistrering fortsatt er oppfylt. Innarbeidede varemerker har vern så lenge det innenfor omsetningskretsen, er godt kjent som noens særlige kjennetegn, jf. vml. § 3 tredje ledd. 

Et annet skille går mellom industrielle rettigheter og kunstneriske rettigheter. Industrielle rettigheter, som patentretten, designretten og kjennetegnsretten, beskytter typiske rettigheter som er nært knyttet til industri, som retten til å utnytte en oppfinnelse industrielt og retten til å utnytte et varemerke i næringsvirksomhet. Vern av de industrielle rettighetene oppnås som hovedregel ved registrering hos offentlig myndighet, typisk ved søknad om patent, varemerke eller design. Unntak er innarbeidede varemerker, hvor vern oppnås gjennom innarbeidelse, og kretsmønsterrett, som oppstår ved frembringelsen. På den annen side har man kunstneriske rettigheter, som omfatter opphavsretten og de opphavsrettslige naborettighetene. Vern av de kunstneriske rettighetene oppnås automatisk ved frembringelsen, uten at registrering er nødvendig. Skillet mellom de industrielle og de kunstneriske rettighetene er imidlertid ikke særlig skarpt. Det klareste eksempelet på dette er opphavsrettsvernet av datamaskinprogrammer, som har lite å gjøre med den kunstneriske utformingen koden til datamaskinprogrammet, men som snarere er en industriell rettighet til å utnytte datamaskinprogrammer, hovedsakelig i næringsvirksomhet.

Se også[rediger | rediger kilde]