Hullkort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et typisk, tomt hullkort (80 kolonner).

Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier. Hullkort er rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i to-tallsystemet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hullkortet ble oppfunnet av Jean-Baptiste Falcon i 1728, som en forbedring av hullbåndet, som ble oppfunnet av hans læremester tre år tidligere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen.
Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet, helt opp til 70-tallet, ble dette mye brukt som lagringsmedium. Fra ca. 1920 til 1950 var dette det mest populære lagringsmediet. Andre alternativer var etterhvert trommelminnet (oppfunnet 1932), williamsminnet (oppfunnet i 1946), kvikksølvminnet og magnetbåndet (oppfunnet i 1951). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble nesten alle disse gradvis utfaset.
Mer moderne former for lagringsmedia er f. eks. disketter, platelager, magnetbånd, CD-er, DVD-er, minnepinner og ulike minnekort.