Huang Zongxi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Huang Zongxi (1610-1695)

Huang Zongxi (tradisjonell kinesisk: 黃宗羲, forenklet kinesisk: 黄宗羲, pinyin: Huáng Zōngxī, Wade-Giles: Huang Tsunghsi, født 24. september 1610 i Yuyao i provinsen Zhejiang i Kina, død 12. august 1695, stilnavn Taichong 太冲) var en kinesisk naturalist, politisk teoretiker, filosof og soldat i overgangstiden mellom Mingdynastiet og Qingdynastiet.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Huang var sønn av hoffmandarinen Huang Zunsu, som var en tilhenger av Donglin-bevegelsen som døde i fengsel etter å ha astått opp i mot den mektige hoffevnukken Wei Zhongxian.

Huang Zongxi tok embedsmannseksamen fjorten år gammel i 1623,[2] og fulgte samme år med sin far til Beijing, der faren innehadde sensorembede. Motsetningene mellom Donglinfraksjonen og evnukkene nådde et høydepunkt i denne perioden, og førte til at faren ble avsatt fra sitt embede i 1625. De to vendrte så hjem. Kort tid etter ble Huang Zongxi gift med Ye Baolin. Da Huang Zunsu ble tatt i varetekt og ført til Beijing i 1626, introduserte han først sønnen til Liu Zongzhou, en kjent filosof og tilhenger Wang Yangmings skoleretning. Huang Zongxi ble en tro disippel av Liu og talsmann for Wang Yangmings neokonfucianisme.

Huang Zunsu ble henrettet i 1626. Da en ny keiser besteg tronen to år etter la Huang Zongxi ut på reise til hovedstaden for å protestere mot henrettelsen av faren. Men allerede før han var ankommet var evnukkenes fraksjon blitt knust, og alle dem som var blitt henrettet av den blitt posthumt rehabilitert og utmerket med æresbevisninger. Likevel tok Huang del i kraftige gjengjeldelsestiltak i hovedstaden, noe han høstet stor respekt for hos mange. I pakt med farens siste vilje begynte han i 1631 å studere kinesisk historie. I 1633 hadde Huang fullført Shilu, historikken over det første av Mingdynastiets tretten regjeringstider.

Etter at Qingdynastiet tok over om Ruan Dacheng kom til makt ble det utstedt arrestordre mot tilhengerne av den gamle Donglinfraksjonen, blant dem Huang Zongxi. (Liang Qichao har senere spekulert i at Huang unngikk arrest ved å flykte til Japan for en tid, men denne hypotesen bygger bare på et eneste dikt.)

Huang assisterte Ming-lojale styrker frem til han trakk seg tilbake i 1649. Deretter egnet han seg helt til studier og bodde nær sin fødeby for det mewste av sitt gjenværende liv. Han døde i 1695, i en aler av 86 år.[3]

Studier[rediger | rediger kilde]

Huang huskes blant annet for å være en av de første neokonfucianere som understreket betydningen av en konstitusjonell lovgivning. Han gikk også åpent inn for at regjeringstejestemenn måtte kunne være åpent kritiske mot sin keiser, og hat keiseren måtte stå ansvarlig for sitt styre av riket. En keiser måtte videre ha respekt for sin anliggendene til statsministeren og lederen av Det keiserlige råd. På lokalt nivå burde den lokale adel, de lærde og dtudentene danne en forsamling og diskutere åpent med lokale magistrater og embedsmenn.

Huangs første verk ble ikke ferdig før han var 52 år gammel, og verkets innflytelse skulle ikke få gjøre seg gjeldende før under Qingdynastiets siste årtier.

Hovedverker[rediger | rediger kilde]

I påvente av morgenrøden[rediger | rediger kilde]

I påvente av morgenrøden (Mingyi daifanglu, 明夷待訪錄) var en oppsummering av de tanker om politisk reform som var blitt fremlagt av forskjellige lærde siden Wanli-keiserens tid (1573–1619). Dette politiske traktatet åpner med en fordømmelse av egoistisk autokratisk styre, og erklærte at verden skulle tilhøre folket. Verkets tredje og femte deler, «Om lover» og «Skoler», er blitt særlig berømte. Her fremholder Huang at alle lover og forvaltningsorganer burde være utsprunget av lokale behov, og ikke bli pålagt av ledere som har sin egen agenda. Han ivrer videre for et utdannelsessystem som også tjener som et halvoffisielt forum for den lærde meningsdannelse om offentlige anliggender.[4]

I verkets sjette og syvende deler, «Om utvelgelsen av gode menn», presenterer Huang planer for en reform av den keiserlige embedsmannseksamen. I senere deler diskuterer han en rettvis distribusjon av landeiendommer, skille mellom folk av sivil og militær bakgrunn, fiskalreform, og problemet med evnukkveldet ved hoffet under Mingdynastiet.[5]

Mingru Xue'an[rediger | rediger kilde]

Mingru Xue'an (明儒學案) er en systematisk gjennomgang av alle viktigere filosofiske skoleretninger under Mingdynastiet. Deres forbindelseslinjer til hverandre og deres geografiske utberedelse drøftes, og de viktigere eksponenter for alle skoleretningene evalueres. Dette verket regnes som det første store historiske verk om kinesisk filosofi.[6]

Ved sin død etterlot Huang Zongxi seg et uferdig oversiktsverk om Songdynastiet og Yuandynastiet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hummel, Arthur W. (1943). Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). Washington: United States Government Printing Office. ss. 351–54. 
  2. ^ Alle aldersangivelser etter kinesisk aldersregnemåte.
  3. ^ Hummel (1943) s. 351–53.
  4. ^ Struve, Linn A. (1988). «Huang Zongxi in Context: A Reappraisal of His Major Writings». The Journal of Asian Studies 47 (3): 474–502. doi:10.2307/2056971.
  5. ^ Struve (1988) s. 476–78.
  6. ^ Du Lianzhe i Hummel (1943) s. 353