Hollandsk syke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hollandsk syke er et økonomisk problem et land står overfor når landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer enn det som det viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur. Begrepet Dutch disease skal første gang ha blitt brukt av The Economist i 1977.[1]

Fenomenet ble først observert i Nederland på slutten av 1970-tallet etter at landet hadde benyttet de store inntektene de fikk fra naturgassforekomstene de fant på 1960-tallet, til en massiv ekspansjon av offentlig sektor med følgende avindustrialisering. Da inntektene fra gassforekomstene sank på slutten av 1970-tallet, måtte landet gjennom en smertefull omstillingsprosess. Klassisk «hollandsk syke» er med andre ord ikke isolert sett fenomenet at et lands eksport av en naturressurs fører til avindustrialisering. Mer presist er det når et land må reindustrialisere som følge av at økonomien avindustrialiserte mer enn det som var forenlig med langsiktig næringsstruktur.

Hollandsk syke i norsk økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

Wiedswang (2008-05-24) hevder Norge hovedsakelig blir nevnt to ganger i litteraturen om klassisk hollandsk syke: «Først da [Norge] fikk et mildt anfall på 1970-tallet med Per Kleppes motkonjunkturpolitikk, deretter da [Norge] på 1990-tallet hadde lært.»

Gjedrem (2001, s. 6) beskriver hvordan norsk økonomi ble rammet av klassisk hollandsk syke på 1980-tallet. Bakgrunnen var at staten på 1970-tallet hadde forskuttert en sterk vekst i petroleumsinntektene. Velferdsordningene ble bygget ut. Som i Nederland bygget Norge ned konkurranseutsatt industri. Tilbakeslaget etter oljeprisfallet i 1986 ble vesentlig sterkere enn om landet hadde opprettholdt en større og konkurransedyktig industri. Klassisk hollandsk syke – både den nederlandske og norske 80-talls-varianten – førte til høyere arbeidsledighet og ga store samfunnsøkonomiske tap.

Bjørnland (1998) og Bjørnland (2008) har vist at ringvirkningene fra petroleumssektoren til fastlandsøkonomien i Norge er store. Eksempelvis påvirkes formuespriser, etterspørsel og sysselsetting positivt av økte oljepriser. Dette gjør Norge sårbar for bråe endringer i rammevilkårene for oljesektoren.

Handlingsregelen og Oljefondet kan ses på som et forsøk på et institusjonelt svar på de nederlandske og norske erfaringene og for faren for fremtidig hollandsk syke. Ifølge Wiedswang (2008-05-24) er «Oljefondet og handlingsregelen [] det internasjonale paradeeksempelet på hvordan man skal unngå hollandsk syke».

«Norsk syke»[rediger | rediger kilde]

De senere årene har flere hevdet at hollandsk syke i Norge ikke primært vil manifestere seg i deindustrialisering. I stedet er det tegn til at oljeinntektene gjør at velgerne og politikerne unnlater å gjennomføre umiddelbart ubekvemme, men på lang sikt nødvendige, reformer og prioriteringer. I for liten grad setter man spørsmålstegn ved om de sosiale forsikringsordningene og skatte- og overføringssystemene er utformet på en slik måte at de støtter opp om de tradisjonelle normene og dydene som velferdsstaten er tuftet på.[2] Wiedswang (2008-05-24) beskriver symptomene «Etter årtusenskiftet har vi nordmenn utviklet en mutert utgave av den hollandske syke, en samfunns-muskulær-psykologisk lidelse, beslektet med de vanskelig diagnostiserbare sykdommene som gjør spesielt mange nordmenn uføre.» Bjørnland (2010-01-15) la særlig vekt på ett aspekt – «den kraftige veksten i utgiftene til trygde- og sykelønnsordningene» – av det hun omtalte som «mutert hollandsk syke».

Bjørnland (2010-10-21) setter spørsmålstegn ved hvordan Finansdepartementet aktivitets- og konjunkturjusterer statsbudsjettet og med det realiteten i hvor tett Regjeringen følger handlingsregelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Economist «The Dutch Disease» publisert i 1977-11-28 side 82 ff.
  2. ^ Se f.eks. [1][2][3], Wiedswang (2008-05-24), Bjørnland (2010-01-15)

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]