Hjaling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hjaling, også kalt hauking, huving, kauking, gukko og laling, en form for signalsang, et rop for å gi seg til kjenne over lang avstand, særlig brukt på fjellet. Vanligvis blir det regnet til setertradisjonen.

Ropet kunne være individuelt utformet slik at det ikke bare var et rop om kontakt, men også kunne fortelle hvem man var. Ropet kan ha en form for tekst, men er vanligvis uten ord. Karakteristisk er stort melodiomfang og veksling mellom bryst- og falsettstemme. Hjaling er i slekt med jodling i Sveits og Østerrike, og også med kauking. Ouverturen Hjalarljod har bakgrunn i fenomenet hjaling.

Det er vanlig at folk som vil gi seg til kjenne på lang avstand, roper en fallende ters uten at de oppfatter det som en tradisjonell sangform.

Huving er en blanding av roping og sang, og er nært beslektet med lokk og laling. Huving ble brukt i skogen og i fjellet for å komme i kontakt med andre folk, for eksempel andre gjetere eller folk på nabosetra, og for å gi beskjeder over lengre avstander. Enkelte huvere hadde også sin egen «kjenningsmelodi», jamfør pausesignalet og kjenningssignalet.

Se også[rediger | rediger kilde]