Henry Norreys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Henry Norreys (også skrevet som Norris) (ca. 1482 – 17. mai 1536) var en adelsmann og en offiser ved kong Henrik VIII av Englands råd. Som en nær tjener av kongen støttet han også Anne Boleyn-fraksjonen ved hoffet og da dronningen mistet kongens gunst var Norreys blant de som bli dratt inn i konspirasjon mot henne. Sammen med fire andre ble han anklaget for å ha hatt et utenomekteskapelig forhold til henne. Han ble funnet skyldig i forræderi og henrettet. De fleste historikere har argumentert for at anklagene var falske og fabrikkert for å fjerne Anne Boleyn.

Familie[rediger | rediger kilde]

Flere referanser forteller at Henry var den andre sønn av Sir Edward Norreys av Yattendon Castle, Berkshire, men sin hustru Frideswide, datter av John Lovel, 8. Lord Lovel. Noen av disse har også sagt at Edward Norreys døde i 1487. Fødselsdatoen 1482 for Henry er således forenlig med dette. Historikeren Eric Ives (2004) har derimot argumentert at Hanry var yngre, født en gang på 1490-tallet, og forteller at han var til sannsynligvis den andre sønnen til Richard Norreys. Richard was Edwards yngre bror, men i henhold til Heralds' Visitations of Berkshire (1664/1666) var han far til kun en datter, Anne. Det er forenlig med avstamning til hans herskapsbolig Great Shefford som hun arvet rundt 1522.

Uansett hvilken kilde som er korrekt, er alle kilder enige om at Henrys bestefar, Sir William Norreys, hadde deltatt i slaget ved Stoke Field i 1487 ved avslutningen av rosekrigene.

Henry giftet seg med Mary, datter av Thomas Fiennes, Lord Dacre. Hun døde før 1530. Deres eldste sønn var Henry Norreys, 1. baron Norreys av Rycote. Andre barn var Edward, som døde som barn, og Mary som ble gift, først med Sir George Carew som døde i forliset av krigsskipet «Mary Rose» i 1545, og andre gang med Sir Arthur Champernowne.

Norreys eller Norris?[rediger | rediger kilde]

Navnet Norreys har mist to mulige opprinnelser: en som kom fra nord, eller som levde i nord (det var et ord «noreis» eller «norreis» som betydde ‘nordlending’ (nordenglender) eller nordboer (i England), eller fra en som brydde seg om andre (ordet «norrice» avledet fra det engelske ordet nurse = sykepleier). Det er også referanser til Noreis tilbake til 1100-tallet og til en av normannisk opprinnelse ved navn Robert le Noris som nevnes i opptegnelse i Yorkshire for 1297.[1]

Navnet stavet Norris var vanlig over hele England i løpet av 1500-1600-tallet, men samtidige opptegnelser har konsekvent benyttet skrivemåten Norreys og denne versjonen er ofte foretrukket av de fleste moderne historikere, med et unntak, Eric Ives (2005) valgte å bruke den mer vanlige versjon Norris.

Trim (2004) sier i forbindelse med Henrys sønnesønn John Norreys, «Selv om hans etternavn er vanligvis skrevet Norris, har han selv, hans mor, og ikke minst en bror alltid skrevet det Norreys». Denne skrivemåten har iallfall vart i noen generasjoner.

Livet ved hoffet[rediger | rediger kilde]

Henry Norrey hadde kommet til hoffet i løpet av sin ungdom og ble en nær venn av kong Henrik VIII som utnevnte ham som en herre ved sitt private kammer. Han ble gitt mange posisjoner av kongen, den første i 1515 som overoppsynsmann av Foliejon Park i Winkfield. Han tjente ved kongens private kammer i 1517. I 1518 ble han en oppsynsmann for vektmålingen i Southampton, deretter for stormarkedet til italienske kjøpmenn. Den 28. januar 1518 (eller året etter) ble han utpekt som fogd av Ewelme. I 1519 ble han gitt en livrente på 50 merker (omtrent £33). Han var ved Gullbrokadeleiren i 1520. I 1523 mottok han overherredømmet av Langley New Park, Buckinghamshire, og ble gjort til fogd av Watlington.

Han arbeidet seg opp og i 1526 tok han over posten som offiser av Stole (eller Stool) og hadde ansvaret for herrene ved kongens private kammer. I henhold til Ives (2004) var i denne posisjonen ikke bare en av kongens betrodde, men også kanskje en av de nærmeste venner som kongen hadde.

Norreys hjalp kongen å iscenesette Thomas Wolseys fall, og han var til stede da Wolsey gikk av. Den 24. oktober 1529 var han kongens eneste tjener da kongen dro sammen med Anne Boleyn og hennes mor for å inspisere Wolseys eiendommer. Han var budbærer for kongens beskjed til Wolsey ved Putney ved omtrent samme tid og det synes som om han var berørt av Wolseys dårlige forfatning.

I 1529 mottok han også et tilskudd på £100 årlig fra inntektene fra bispedømmet Winchester. I 1531 var han blitt forfremmet som hoffmarskalk av Nord-Wales. I 1534 ble han utpekt som konstabel av Beaumaris Castle. I 1535 mottok han ulike herregods som Thomas More hadde holdt. Han var til stede ved henrettelsen av munker fra Charterhouse den 4. mai 1535, og kongen ga ham det viktige posisjonen som konstabel av Wallingford Castle den 29. november 1535.

Norreys hadde hjulpet Anne Boleyn da hun etablerte seg ved hoffet. Han ble en av hennes nærmeste venner og en leder av den fraksjonen som støttet hennes forsøk på økt politisk makt. Det brakte ham i konflikt med Thomas Cromwell, en av lederne for å oppløse klostrene i England.

På den tiden da han døde var hans årsinntekt fra kongelige inntekter på omtrent £1000.

Rettssaken og henrettelsen[rediger | rediger kilde]

I bakgrunnen for saken mot Norreys var forhandlingene som ble gjort med den franske ambassadøren ved Greenwich den 18. april 1536. Det var åpenbart for Thomas Cromwell at Anne Boleyn sto i vegen for hva han søkte å oppnå. Med kongens tillatelse startet han en undersøkelse og for å sikre bevis for tiltalene om forræderi mot dronningen, Norreys og fire andre hoffmenn.

Norreys ble anklaget for å ha oppfordret til utukt med Anne Boleyn den 6. oktober 1533 og for å ha hatt et utenomekteskapelig forhold den 12. oktober og igjen ved Greenwich i november. At anklageren valgte disse datoene synes nå meget usannsynlige og derfor uforsiktig. På den tiden var Anne Boleyn på Greenwich og Westminster og var i rekonvalesens etter fødselen av Elizabeth den 7. september og var derfor sannsynligvis fortsatt i purdah (kvinnenes avsondrethet). Foruten de spesifikke anklagene var det en rekke anklager om utuktshandlinger på ulike steder og tider. De fleste historikere i dag er overbevist om at disse var fabrikkerte.

En storjury ble samlet ved Westminster Hall den 9. mai og bestemte at det var en sak som måtte svares for de foretredelser som hadde skjedd ved Whitehall. Justitiarius John Baldwin presiderte sammen med seks kollegaer. Den 10. mai dro Baldwin med tre assistenter til Deptford i Kent der en jury besluttet at det var en sak som måtte svares for med hensyn til de hendelser som hadde funnet sted ved Greenwich.

Cromwell prosederte i rettssaken mot de ikkeadelige, Norreys, William Brereton, Mark Smeaton og Francis Weston, ved Westminser Hall den 12. mai. Juryen var håndplukket av folk som hadde grunner til å være fiendtlig innstilt til Anne Boleyn eller som hadde et personlig fiendskap mot en av de anklagede. William Paulet, kontrollerer for kongens husholdning, var en avdommerne. Alle fire erklærte seg ikke skyldig til alle anklager med unntak av Smeaton som erklærte seg skyldig til en tiltale av utukt. De tiltalte måtte improvisere deres eget forsvar på stedet og uten hjelp fra en forsvarsadvokat og de hadde intet forvarsel om bevisbyrden. De fiendtlige anklagernes plikt var å sikre en fellende kjennelse. Alle fire ble dømt til hengning, trekking og kvartering, men ettersom alle tjenestegjorde ved hoffet ble denne dommen omgjort til noe mindre barbariske straff av halshugging med øks.

Henrettelsen ble utført den 17. maiTower Hill. I motsetning til de andre anklagede som valgte sine ord med omhu for å vise sin uskyld tok ikke Norreys sjansen på å risikere at straffen ble omgjort til hengning, trekking og kvartering om han fornærmet rettens utøvere, og sa så lite som mulig på skafottet. Det er dog en indikasjon på hans hustrus fortsatte tillit til sin ektemann ved hennes testamenterte gave til hennes sønn ni år senere, «et armbånd i gull som var det siste hans far sendte meg».[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I henhold til nettstedet TudorPlace
  2. ^ Denne seksjonen følger Ives (2005).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]