Helmer Dahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Helmer Hartmann Dahl (født 17. juni 1908 i Sarpsborg, død 29. mars 1999) var en norsk teknolog, kjent som «radiolinjenes far».[1]

Etter uteksaminering som sivilingeniør fra elektroteknisk avdeling ved NTH (1931) var han teknisk assistent i svakstrøm og radioteknikk samme sted (1931–37). Han gikk deretter til Chr. Michelsens Institutt og arbeidet med Olaf Devik i utviklingen av navigasjonsmetoder for kysten (1938–42), samt hadde forskeropphold hos fysikeren Sir Edward Victor Appleton ved Cambridge University.

Under krigen rømte han med familie fra Sotra via Shetland til England (1942), der han ved hjelp av Bjarne Thorsen fikk innpass som radarforsker ved Admirality Signal Establishment. Dahl ble kaptein i det norske flyvåpenet (1942) og major (1945), og han satt i det London-ledete Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU, 1942-45). Der utredet de etableringen av Forsvarets Forskningsinstitutt (1946) der Dahl ble ansvarlig for radar-avdelingen (1946–49). I England fikk han inspirasjon til utviklingen av radiolinje-samband med mikrobølge, som ble spiren til Nera, og viktig i utviklingen av Televerket og dets forskningsinstitutt.

Allerede i 1952 ble han Kommandør av St. Olavs Orden. Senere ble Dahl i ledelsen ved Chr. Michelsens Institutt en tid, og ledet Hovedkomiteen for Norsk Forskning. Han fokuserte mer på de kulturelle sider av teknologi og satt blant annet i styret for Norsk rikskringkasting (1946–1970), samt i styret for Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (1955–64). Videre etablerte han Norsk Teknologihistorisk forum, og var æresmedlem i Norske Sivilingeniørers Forening (1984). Han var en mye brukt foreleser i teknologihistorie ved NTH og ble æresdoktor (1995).

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Teknikk, kultur og samfunn. Om egenart i Europas vekst (1983)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Einar Madsen, Nekrolog for Herman Dahl i Aftenposten (12.4.99)