Great Northern Railway (USA)

For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.

Great Northern Railway (forkortet GN) var et amerikansk jernbaneselskap som eksisterte mellom 1889 og 1970. Selskapet ble stiftet av James Jerome Hill, og hadde et linjenett som strakte seg fra Chicago til Seattle. I 1901 skaffet Great Northern Railway seg i samarbeid med Northern Pacific Railway kontroll over Chicago, Burlington & Quincy Railroad (CB&Q). I 1905 opprettet de to selskapene Spokane, Portland & Seattle Railway (SP&S) som bygde en linje mellom Spokane og Portland. I 1970 slo Great Northern, Northern Pacific, SP&S og CB&Q seg sammen i en stor-fusjon og dannet Burlington Northern Railroad (BN). Burlington Northern fusjonerte i sin tur med Atchison, Topeka & Santa Fe Railway i 1995 og dannet Burlington Northern & Santa Fe Railway. BNSF Railway ble det offisielle navnet i 2005, og selskapet bruker fortsatt (2023) mye av Great Northern Railways linjenett.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Great Northern Railway ble formelt opprettet i 1889, men opprinnelsen til selskapet kan dateres til 1857.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jernbanemanien i USA hadde i første halvdel av 1800-tallet ført til at de østligste delstatene hadde fått jernbaneforbindelser med hverandre - og til havner ved Atlanterhavet. Delstaten Minnesota var i 1850-årene ivrige etter å komme i gang med jernbanebygging, og i 1857 fikk selskapet Minnesota & Pacific Railroad Company konsesjon til å bygge en jernbanelinje i retning av Stillehavet. Omkring 100 kilometer av banetrasé var klargjort for sporlegging i 1860 da selskapet gikk konkurs på grunn av finansielle problemer og forsinkelser. Eiendelene, konsesjonen og landrettighetene ble solgt til delstaten.

St. Paul & Pacific Railroad[rediger | rediger kilde]

10. mars 1862 ble St. Paul & Pacific Railroad Company (St.P&P) stiftet, og dette selskapet overtok konsesjonen og eiendommene fra det konkursrammede prosjektet. De 16 første kilometrene av linjen ble raskt ferdigstillt, og 28. juni 1862 gikk Minnesotas første tog fra St. Paul til landsbyen St. Anthony (nå Minneapolis). Åpningstoget besto av to passasjervogner trukket av lokomotiv nummer 1 - «William Crooks» (lokomotivet er bevart, og står utstilt på Lake Superior Railroad Museum i Duluth, Minnesota). St. Paul & Pacific Railroad strevde med inntjeningen, og omkring 1870 var selskapet i vanskeligheter og manglet midler til å fullføre påbegynte jernbanestrekninger. Forretningsmannen James J. Hill så at jernbaneprosjektet hadde potensial, og i 1878 overtalte han 3 andre investorer til å bli med på et oppkjøp av selskapet.

St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway[rediger | rediger kilde]

23. mai 1879 ble St.P&P solgt på tvangsauksjon til James J. Hill, Norman W. Kittson, George Stephen og Donald A. Smith. Selskapet ble omorganisert og omdøpt St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway Company (St.P,M&M), og hadde på dette tidspunktet omkring 500 kilometer med linje - utelukkende i delstaten Minnesota. Mellom 1879 og 1883 ble flere små jernbaneselskaper med sidebaner til St.P,M&M oppkjøpt. I 1881 skaffet St.P,M&M i samarbeid med to andre jernbaneselskaper kontroll over St. Paul & Duluth Railroad, noe som ga tilgang til havnebyene Duluth og Superior ved Øvresjøen. James Hill ble president i selskapet i 1882, og hans tro på jernbanens potensial ble bekreftet samme år da det ble utbetalt aksjeutbytte på 7 % - samtidig med at selskapet hadde store investeringskostnader (helt fram til 1933 ble det hvert år utbetalt utbytte). I 1884 åpnet den 640 meter lange steinbroen over elven Mississippi i Minneapolis. Broen førte dobbelspor, og knyttet St.P,M&M's nye passasjerterminal i Minneapolis sentrum til selskapets jernbanenett på vestbredden av elven. Utvidelsen av jernbanen vestover fortsatte inn i Dakota Territory, og i 1885 var linjenettet økt til omtrent 2 350 kilometer - inklusivt sidespor og sidebaner. I 1887 var jernbanelinjen nådd delstaten Montana. Høsten 1888 hadde sporleggingen nådd gruvebyen Butte sørvest i Montana. St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway var nå en betydelig aktør i det nordlige midtvesten, men Hill innså omkring 1883 at jernbanen hans ikke kunne overleve som selvstendig selskap med mindre linjen hans nådde Puget Sound ved Stillehavet. I et samarbeid med CPR (som hadde fullført sin transkontinentale linje i 1885) startet St.P,M&M passasjertog mellom Minneapolis og Vancouver via Winnipeg og CPRs linje vestover. Togforbindelsen ble kalt Manitoba-Pacific Route, og var bare en midlertidig løsning mens byggingen av Hills egen transkontinentale linje pågikk.

Great Northern Railway[rediger | rediger kilde]

I 1881 hadde Hill kjøpt opp jernbaneselskapet Minneapolis & St. Cloud Railway. Dette selskapet ble stiftet i 1856, men ved oppkjøpet hadde det ikke bygd en eneste meter med spor. Det var et "papir-selskap", og Hill kjøpte det fordi dets konsesjon hadde mer omfattende rettigheter enn St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railways konsesjon.

Opprettelsen[rediger | rediger kilde]

18. september 1889 ble Minneapolis & St. Cloud Railway omdøpt Great Northern Railway. I februar 1890 ble alle eiendeler og eiendommer til St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway overtatt av Great Northern Railway. Med i sammenslåingen var også Montana Central Railway som var et datterselskap av St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway. Great Northern Railway hadde mot slutten av 1890 et linjenett på litt over 5 200 kilometer.

Vestover mot Stillehavet[rediger | rediger kilde]

De store jernbaneutbyggingene i USA og Canada foregikk som regel med subsidier fra staten, både som utbetalinger ved ferdigstillelse av delstrekninger, og i form av tildelinger av betydelige land-arealer langs linjen. Land-arealene kunne brukes til å skaffe trevirke til byggingen (sviller og broer), og ble også solgt til nybyggere. Great Northern Railway var et unntak i så måte, siden byggingen ble gjennomført for egen regning - uten statssubsidier eller tildeling av land. Dette gjorde at linjen ble bygd uten å måtte forholde seg til strenge tidsfrister som gjerne var forbundet med utbetaling av statssubsidiene. Ulempen var at kostbare seksjoner som for eksempel lange tunneler og større bro-prosjekter måtte utsettes til selskapet hadde tjent nok penger til å gjennomføre dem. Et slikt eksempel var det siste store hinderet før banen var ferdig - linjen over Stevens Pass i Cascade Mountains nær stillehavskysten. Her var det planlagt en tunnel gjennom det høyeste punktet, men en midlertidig løsning med sikksakk-spor og vendesløyfer over passet ble bygd i påvente av at selskapet skulle få råd til den dyre tunnelen (som ble åpnet i 1900).

Arbeidet med å bygge jernbanelinjen vestover til Stillehavet ble fullført i januar 1893, og Great Northern Railway ble den femte transkontinentale jernbanen i USA.

Oppgraderinger av linjen[rediger | rediger kilde]

Etterhvert som Great Northern Railway fikk tilstrekkelige inntekter, ble en del av overskuddet investert i forbedringer av linjenettet. Dette inkluderte innkorting av linjen ved hjelp av tunneler og broer, samt omlegginger som eliminerte bratte seksjoner. Selv om hovedinntektskilden var godstrafikk, var kortere reisetid for passasjerer også en viktig motivasjonsfaktor for oppgraderingene av linjen.

Stevens Pass[rediger | rediger kilde]

Den midlertidige linjen over Stevens Pass (som hadde en stigning på 40 promille) var utsatt for snøras og fokksnø om vinteren. Det å holde linjen åpen gjennom vintermånedene var arbeidskrevende og kostbart. I 1900 ble seksjonen erstattet av en 4,2 kilometer lang tunnel som fikk navnet Cascade Tunnel. Tunnelen eliminerte mye av snøproblemene og reduserte stigningen til 17 promille. Dette var allikevel så bratt at eksosrøyken fra damplokomotivene fylte tunnelen. I 1909 ble tunnelen elektrifisert med tre-faset 25 Hz vekselstrøm med spenning 6600 volt. GN hadde egne kraftstasjoner for å forsyne lokomotivene med strøm.

Bosetningen Wellington ved vestportalen av tunnelen ble i 1910 rammet av et stort snøskred som tok med seg to tog fra Great Northern. 96 mennesker omkom i det som er en av de verste rasulykkene i USAs historie.^[1] Denne ulykken var en av flere faktorer som førte til byggingen av en ny tunnel. I 1929 ble den nye Cascade-tunnelen på 12,6 kilometer åpnet, og elektrifiseringen ble konvertert til énfaset 25 Hz med spenning 11 000 volt. Etter diesellokomotivenes inntog - og oppgradering av ventilasjonsanlegget, ble tunnelen av-elektrifisert i 1956.

Omlegginger[rediger | rediger kilde]

I 1904 ble linjen mellom Columbia Falls og Rexford i Montana lagt om. I 1912 ble en ny linje mellom Fargo og Surrey (like øst for Minot) i Nord-Dakota fullført, og den fikk navnet Surrey cutoff. Dette var en mer direkte linje som ikke gikk innom Grand Forks. De fleste transkontinentale passasjertogene fortsatte imidlertid å gå via Grand Forks, men for godstogene var Surrey cutoff en forbedring. Disse to omleggingene kortet ned den transkontinentale linjen mellom St.Paul og Seattle med 83 kilometer.

Passasjertog[rediger | rediger kilde]

I likhet med andre jernbaneselskaper hadde Great Northern Railway passasjertog med egne navn og vognsett. Navnene ble brukt i markedsføring, og vognsettene hadde vanligvis høyere standard enn regulære passasjertog. Selskapet brukte også slagord - både i logoen og i reklamemateriell, for eksempel See America first (promotering av Glacier nasjonalpark) i logoen fra omkring 1914, Go Great - Go Great Northern (også formulert You Go Great When You Go Great Northern) samt Route of the Empire Builder.

Seks måneder etter fullførelsen av linjen til Stillehavet, gikk det første passasjertoget hele veien dit (fra St. Paul til Seattle). De første årene hadde ikke toget noe navn, men i 1895 ble det kalt Limited. I 1899 ble det omdøpt til Great Northern Flyer før det i 1905 fikk navnet Oriental Limited. I 1929 fikk toget navnet Empire Builder, et navn det beholdt også etter at Amtrak overtok driften av langdistanse passasjertog i 1971.

Noen av Great Northerns navngitte passasjertog:

Oriental Limited (1905 - 1931, 1946 - 1951): St. Paul til Seattle, senere Chicago til Seattle. Toget korresponderte med GN's skipsrute til Japan.
Cascadian (1909-1959): Seattle–Spokane
Empire Builder (1929 - 1970): Chicago til Seattle og omvendt. Empire Builder var James J. Hills kallenavn.
Western Star (1951 - 1970): Chicago til Seattle. Samme rute som Empire Builder, men med flere stoppesteder underveis
Red River (1950 - 1967): Minneapolis–St. Paul til Grand Forks.
International: Seattle til Vancouver.
Winnipeg Limited (1903 - 1970): Minneapolis-St. Paul til Winnipeg (Canada)

Passasjertoget Empire Builder er (pr. 2023) fortsatt en del av rutetilbudet til USAs statlige jernbaneselskap Amtrak. Toget går fra Chicago til Seattle/Portland.^[2]

Logo[rediger | rediger kilde]

Fra 1895 var selskapets logo selskapsnavnet skråstilt i store bokstaver. På damplokomotivene ble logoen malt på siden av tenderen. I 1914 ble teksten "See America First" og "Glacier National Park" tilføyd. I 1921 ble en snøgeit brukt i logoen for første gang, og fra 1936 ble en mer stilisert utgave i fargene rødt og hvitt brukt. I forbindelse med reklamekampanjer på fjernsyn i 1955, fikk snøgeiten navnet Rocky.^[3]

Reklame med logoen til GN fram til 1914 (nederst)
Reklame fra 1922 med den første versjonen av snøgeiten Rocky
Barnemeny med Rocky og selskapets røde og hvite logo omkring 1950
Great Northerns snøgeit-logo i fargeskjemaet Big Sky Blue som ble innført i 1967

Linjekart[rediger | rediger kilde]

1880 (St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway)
1892
1897
Omkring 1920

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Godsvogn fra St. Paul & Pacific Railroad
Håndkolorert bilde av togranet GN ble utsatt for av banden til Kid Curry i 1901
Empire Builder tidlig i 1960-årene
Great Northern passasjertog i fargeskjemaet Big Sky Blue i 1970 (fargeskjemaet innført i 1967)
Et 4-8-4 Baldwin-bygd lokomotiv fra 1923 med lokomotivet «William Crooks» i bakgrunnen
Great Northerns grunnlegger - med tilnavnet Empire Builder: James J. Hill (1838-1916)
To GN-lokomotiver med hvert sitt fargeskjema