Goiswinta

Goiswinta
Født		ca. 520-årene
Død		589
Beskjeftigelse		Dronning
Embete		Queen of Wisigoths
Ektefelle		Atanagild Liuvigild
Barn		Galswintha Brunhilda av Austrasia

Goiswintha eller Goisuintha (født ca. 530, død 589) var dronning av det vestgotiske kongeriket i Hispania og Septimania. Hun ble gift med to vestgotiske konger, den første var Atanagild og den andre var Liuvigild. Fra hennes første ekteskap ble hun mor til to døtre: Galswintha og Brunhilda. Døtre ble gift med to frankiske konger av merovingerslekten, sønner av Klotar: Sigibert I og Kilperik I, som etter frankisk lov og skikk arvet hver sin del av sin fars kongerike, henholdsvis Austrasia og Neustria. Goiswintha opptrer som en litterær figur i Venantius Fortunatus’ poetiske klagesang for Galswinthas død. Som de fleste vestgotere var hun ariansk kristen.

Liv og virke

Ekteskap

I henhold til Fortunatus fulgte Goiswintha sin eldste datter Galswintha til Neustria da hun skulle giftes med Kilperik. Det fulgte en stor medgift, og en del av ekteskapsavtalen var at Kilperik skulle sende fra seg sine andre hustruer. Det løftet holdt han ikke, Galswintha ble funnet kvalt i sin seng, og de skyldige var åpenbart Kilperik og hans elskerinne Fredegund som han deretter giftet seg med. Det var begynnelsen på en langvarig strid i flere tiår mellom de frankiske kongerikene og en bitter personlig feide mellom Fredegund og Goiswinthas andre datter Brunhilda.

Som følge av Atanagilds død i 567 giftet hun seg på nytt med Liuvigild, bror av Atanagilds etterfølger Liuva. Grunnet den frankiske trusselen i nord gjorde Liuva sin bror til samkonge i 569. Goiswintha ble da vestgotisk dronning for andre gang, og stemor til sin ektemanns to sønner Hermenegild (senere helgenerklært) og Reccared I.

Dronningmor

Goiswintha var en kraftfull og innflytelsesrik personlighet ved det kongelige hoffet. Hennes stesønn Hermenegild giftet seg med hennes barnebarn Ingund, den eldste datteren av Goiswinthas datter Brunhilda og Sigibert I av Austrasia. Som dronning var det Goiswinthas oppgave å ønske den unge bruden til det vestgotiske hoffet. Etter sigende skal bestemoren Goiswintha ha vært meget vennlig innstilt til sitt barnebarn, den unge prinsessen, rundt 12-13 år gammel. Imidlertid var hun bestemt på at Ingund måtte døpes i den arianske tro. Arianismen, som vestgoterne tilhørte, var en kristologisk lære om Jesus’ vesen og hans forhold Gud, sin far. Arianismen sto i opposisjon til katolisismen, og begge retningene betraktet motparten som kjettere. Ingund, som franker, nektet høflig, men bestemt. I henhold til Gregorius av Tours j hans verk om frankernes historie «mistet dronningen sitt temperament fullstendig» og «grep piken i håret og slengte henne til bakken: deretter sparket hun henne inntil hun var dekket med blod, fikk klærne hennes revet av henne og beordret at hun ble kastet i et dåpsbasseng.»

Om det var grunnet denne voldelige krangelen, eller kanskje mer sannsynlig, grunnet Goiswinthas ektemann Liuvigild behov for å sikre etterfølgelsen til sine sønner (samsvarende med hans tidligere handlinger i å assosiere sin sønner med seg selv som herskere av kongeriket, sendte han Ingund og Hermenegild for å styre et område av sitt kongerike, antagelig provinsen Baetica og sørlige Lusitania (sør i dagens Spania og Portugal). Mens de oppholdt seg der ble Hermenegild påvirket av sin hustru og biskop Leander av Sevilla, som var en slektning av ham, til å konvertere fra arianismen og til katolisismen. Det innebar at han gjorde opprør mot sin far kongen. Han ble til sist beseiret og henrettet av sin far i 585.

Som følge av Liuvigilds død i 586 ble hans yngre bror Reccared konge. Antagelig skjønt han hvilken vei de religiøse vindene blåste. I januar 587 ga han offisielt avkall på arianismen til fordel for katolisismen, den største enkeltstående begivenheten under hans styre for det vestgotiske Hispania. De fleste adelsmenn og kirkeledere fulgte hans ledelse, men i nord og sør var det motstand. I siste halvdel av 588 var det en sammensvergelse mot ham, ledet av Goiswintha sammen med den arianske biskop Uldila. Det ble oppdaget og biskopen ble forvist. Hva som siden skjedde med enkedronningen er ikke kjent, men hun døde året etter.