Gjesping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gjespende selvportrett av Joseph Ducreux (1735–1802)
En gjespende katt

Gjesping er en ufrivillig, dyp innpusting gjennom åpen munn, ofte ledsaget av strekking av overkropp og armer. Ordet gjespe kommer fra norrønt geispa. Munnen åpnes kraftig under en gjesp. Fenomenet inntreffer vanligvis som følge av trøtthet, og oftest i timen før og etter nattesøvnen. Både pattedyr, reptiler, fugler og fisker gjesper. Også fostre er observert med en tydelig gjesp.

Gjespingens årsak[rediger | rediger kilde]

Dette fenomenet har fremdeles ingen vitenskapelig forklaring, noe som har sammenheng med gjespingens lave status blant medisinske forskningsområder; kun et fåtall forskere i verden vier sin tid til forskning på gjespingen.

En seiglivet teori om årsaken til gjesping har vært at blodet trenger mer oksygen, eller at det er for mye karbondioksid i blodet. En studie fra 2005 kunne imidlertid ikke dokumentere at gjesping hadde noen effekt på blodets oksygeninnhold.

Gjesping hører tett sammen med at man strekker ut armer og overkropp. På engelsk er det et ord for dette, pandiculation. Begge fenomener øker blodtrykket og hjertefrekvensen. I løpet av en gjesp kan pulsen øke med opptil 30 prosent. Å kvele en gjesp gir ingen tilfredsstillelse. Det å gape vid åpen og samtidig strekke seg er sentralt for å få en tilfredsstillende gjesp.

Når man er sliten eller trøtt, vil hjernens indre temperatur stige. Men såpass lite til å merke. Ved å gjespe, strekkes musklene i ansiktet og man drar inn luft. Denne lufta hjelper til med å kjøle ned blodet i ansiktet og deretter avkjøler det hjernen. Vår hjernen er nesten som en datamaskin, som opererer best ved en spesiell temperatur. En studie viser at folk som holdt en ispose mot pannen, gjespet mindre en dem som ikke hadde.[1]

Det synes trolig at gjesping forekommer når man har behov for å holde seg våken eller øke konsentrasjonen. Sistnevnte kan forklare hvorfor mange idrettsutøvere gjesper like før konkurranser.

En nyere teori dreier seg om at gjesping brukes til regulering av kroppstemperatur. En annen teori er at gjesping styres av de samme nevrotransmitterne som påvirker følelser, humør, appetitt og andre fenomener. Det er interessant at alle gjespingens karakteristika dekker seg med behovet for å trene kjeveleddene. Kraften i gjespet definerer endepunktene nøye, som også er kroppens uttrykk for andre ledd, som sett på maleriet. Siden treningen er viktigst for rovdyr, hvor munnen er hovedvåpenet, gjesper rovdyr oftere og tydeligere enn byttedyr. De sosiale uttrykkene ved gjespet, som smittsomhet, har nok da utviklet seg oppå gjespet som et tillegg.

Gjespingens smittsomhet[rediger | rediger kilde]

Smittsomhet av gjesping er observert kun for strutser, primater og mennesker. Hvis en person gjesper i andres nærvær, vil dette høyst sannsynlig føre til at en annen person gjesper like etter. Ifølge forskning vil 55 prosent av mennesker som har vært vitne til en gjesp, selv gjespe innen fem minutter. Gjesping kan også smitte gjennom telefon, og til og med når man leser om gjesping. Dette fenomenet har opptatt mange forskere, spesielt innenfor evolusjonspsykologi. Siden gjesping er så smittsomt som det er, betyr det antakelig at våre førspråklige forfedre oppnådde noe gunstig ved at flere gjespet samtidig. Gjesping relateres dermed til våre ur-instinkter. En vanlig teori om gjespingens funksjon går i retning av en synkronisering av stammens årvåkenhet, døgnrytme og søvnmønster.

Gjesp smitter lettere mellom venner enn mellom fremmede, og er mest smittsomt mellom familiemedlemmer.[2]

Sosialt sett er det i flere kulturer ansett som uhøflig å gjespe, da det ofte forbindes med kjedsomhet. Derfor er det vanlig å forsøke å kvele gjesper, eller skjule den bak en hånd.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.epjournal.net/wp-content/uploads/ep0592101.pdf
  2. ^ Yawn Contagion and Empathy in Homo sapiens - plosone.org

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Yawning – bilder, video eller lyd