Funksjon (musikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En funksjon i musikk er den spesifikke rollen en treklang over en tone i en dur- eller moll-skala fyller i forhold til alle andre treklanger.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

En dur- eller moll-skala består av syv ulike toner. Likevel finnes det ni forskjellige funksjoner, noe som skyldes at treklangene på 3. og 6. trinn kan tolkes på forskjellige måter avhengig av hvilken sammenheng treklangen brukes i.

Treklangene på 1., 4. og 5. trinn kalles hovedfunksjoner, mens de på 2., 3., 6. og 7. trinn kalles bifunksjoner. En bifunksjon har to fellestoner med tilhørende hovedfunksjon. I for eksempel C-dur er tonene c og e felles for både tonika og tonikasubmediant, mens i e-moll er tonene c og e felles for både subdominant og subdominantens mediant.

Funksjonsteorien ble først beskrevet av den tyske teoretikeren Hugo Riemann, men grunntrekkene går tilbake til den franske komponisten og musikkteoretikeren Jean-Philippe Rameau. Tabellen under er laget etter Oelmann.[1]

Funksjoner i dur[rediger | rediger kilde]

Skalatrinn Funksjon (norsk) Norsk forkortelse Funksjon (tysk) Tysk forkortelse
1. Tonika T Tonika T
2. Subdominantens submediant
foreldet supertonika
Ss Subdominantparallele Sp
3. Tonikamediant eller Dominantens
submediant, foreldet mediant
Tm/Ds Tonikagegenklang eller Dominantparallele Tg/Dp
4. Subdominant S Subdominante S
5. Dominant D Dominante D
6. Tonikasubmediant eller subdominantens
mediant, foreldet submediant
Ts/Sm Tonikaparallele eller Subdominantgegenklang Tp/Sg

Funksjoner i moll[rediger | rediger kilde]

Skalatrinn Funksjon (norsk) Norsk forkortelse Funksjon (tysk) Tysk forkortelse
1. Tonika T Tonika T
2. Tonikamediant eller dominantens
submediant, foreldet mediant
Tm/Ds Tonikaparallele eller Dominantgegenklang Tp/Dg
3. Subdominant S Subdominante S
4. Dominant D Dominante D
5. Tonikasubmediant eller subdominantens
mediant, foreldet submediant
Ts/Sm Tonikagegenklang eller Subdominantparallele Tg/Sp
6. Dominantens mediant, foreldet subtonika Dm Dominantparallele Dp

Begrepene subtonika og supertonika er oversatt fra det engelske subtonic og supertonic som strengt tatt ikke betegner en funksjon, men bare dens grunntone. Når det gjelder uttrykket subtonika, brukes det i engelskspråklig musikkteori i utgangspunkt om et lavt syvende trinn. Dette utelukker bruk av uttrykket subtonika om syvende trinn i dur.

2. trinn i moll samt 7. trinn i dur kan ikke danne en egen funksjon. Dette fordi det oppstår en forminsket treklang på disse trinn (f. eks. h-d-f i C-dur eller fiss-a-c i e-moll). 2.trinnsakkorden i moll tolkes vanligvis som dominantseptim uten grunntone (forkortet dominantseptim) til Tm. 7.trinnsakkorden i Dur tolkes vanligvis som dominantseptim uten grunntone (forkortet dominantseptim) til T.

5.trinnsakkorden i moll er i utgangspunkt en mollakkord (f.eks. e-g-h i a-moll). I praksis blir denne akkorden likevel brukt som durakkord (e-giss-h istf. e-g-h).

Tilleggstoner[rediger | rediger kilde]

En napolitansk sekstakkord som subdominant i C-Dur

Både subdominant og dominant opptrer gjerne med tilleggstoner. Til en subdominant kan det tilføyes en stor sekst, til en dominant en liten septim. I første tilfelle snakker man om en sixte ajoutée (fransk for tilføyd sekst), i andre tilfelle om en dominantseptimakkord.

Dominantseptimakkord til F-Dur med omvendinger

En særform for den tilføyde seksten er den såkalte napolitanske sekstakkorden som baserer på en mollsubdominant. I denne akkorden er kvinten utelatt. Isteden er det tilføyd en liten sekst. Navnet til akkorden hentyder på dens utstrakte bruk i napolitansk opera i barokken. Funksjonsbetegnelsen til en napolitansk sekstakkord forkortes som regel til N.

Fordelen med den norske varianten av funksjonsteorien er at funksjonene kan brukes likt i dur og moll. Ulempen er at begrepet 'mediant' er i bruk på en annen måte i kontinental musikkteori. Her brukes 'mediant' også for treklanger som bare har én fellestone (f.eks. e-moll i forhold til c-moll eller Ass-dur i forhold til C-dur).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fuß, Hans-Ulrich: Art. Funktion / Funktionstheorie, i: Lexikon der Systematischen Musikwissenschaft, utg. av Helga de la Motte-Haber, Heinz von Loesch, Günther Rötter og Christian Utz, Laaber 2010
  • Rameau, Jean-Philippe: Traité de l’harmonie reduite à ses principes naturels, Paris 1722
  • Riemann, Hugo: Katechismus der Harmonielehre, Leipzig 1890
  • Riemann, Hugo: Vereinfachte Harmonielehre, Leipzig 1893
  • Tveit, Sigvald: Harmonilære fra en ny innfallsvinkel, Oslo 2008

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oelmann, Klaus Henning (1996): Metodiske aspekter ved undervisning av utenlandske studenter i hørelære, Høgskolen i Tromsø, avd. for kunstfag

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]