Frygt og Bæven
Frygt og Bæven er et filosofisk verk av Søren Kierkegaard, utgitt i 1843 under pseudonymet Johannes de Silentio. Tittelen er tilsynelatende en henvisning til Paulus' brev til filipperne 2,12: «Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven!». Kierkegaard mente selv at boken alene var god nok grunn til at han ville få et udødelig forfatternavn.
Verket begynner med en grubling over Abrahams troskap da han av Gud ble beordret til å ofre sin sønn Isak, som det fortelles i første Mosebok kapittel 22. Deretter følger «Problemata», som tar fatt på tre spesifikke filosofiske spørsmål, som er fremhevet fra historien om Abrahams offer:
- Er det en teleologisk opphevelse av det etiske? (Kan det at Abrahams hensikt var å ofre Isak betraktes som «godt», selv om menneskeofringer er etisk uakseptable?)
- Er det en absolutt plikt overfor Gud?
- Var det etisk forsvarlig for Abraham å ha skjult sin hensikt for Sara, Eleazar og Isak?
I Frygt og Bæven introduserer Kierkegaard «troens ridder», og stiller ham i kontrast til «ridderen av den uendelige resignasjon». Den sistnevnte oppgir alt for en større sak, og lever med smerten av sine tap.
Troens ridder slipper ikke bare alle ting, men stoler også på at han vil få dem tilbake. Troen hans er basert på «det absurdes styrke». For Kierkegaard (eller i det minste Johannes de Silentio), er uendelig resignasjon lett, men troen bunner i troen på det absurde. For Abraham ble denne troen på det absurde funnet i troen på at Gud ikke ville la ofringen av Isak skje, eller at Isak ville bli brakt tilbake fra de døde. Kierkegaards mening er at det som adskiller Abraham fra å være en morder er hans tro. (I slutten av 1. Moseboks kap. 22s beretning stanser Gud Abraham i siste øyeblikk. Et lam dukker opp, hvilket Abraham tar som et tegn fra Gud, og han ofrer lammet i stedet for Isak.)
Sitater[rediger | rediger kilde]
- «Abrahams historie indeholder da en teleologiske suspension af det ethiske. Han er som den Enkelte bleven høiere end det Almene. Dette er Paradoxet, som ikke lader seg mediere. Det er ligesaa uforklarligt, hvorledes han kom ind i det, som det er uforklarligt, hvorledes han bliver i det. Forholder det sig ikke saaledes med Abraham, da er han end ikke en tragisk Helt, men en Morder. At ville vedblive at kalde ham Troens Fader, at tale dersom til Mennesker, som ikke bekymre sig om Andet end om Ord, er tankeløst? En tragisk Helt kan et Menneske blive ved egne Kræfter, men Troens Ridder ikke. Naar et Menneske tiltræder den tragiske Helts i en vis Forstand tunge Vei, da skal Mange kunne raade ham; den, der gaaer Troens trange Vei, ham kan Ingen raade, Ingen forstaae. Troen er et Vidunder, og dog er intet Menneske udelukket derfra; thi det, hvori alt Menneskeliv enes, er i Lidenskab, og Troen er en lidenskap». (Problema I.)