Forordning om Medicis og Apothekere av 4. desember 1672
Forordning om Medicis og Apothekere av 4. desember 1672 var en forordning som ble gitt om legevirksomhet og apotekvesenet i Danmark-Norge. Apotekerne ble underlagt sterk kontroll og pålagt store forpliktelser, men fikk til gjengjeld beskyttelse overfor andre næringer og utvidede privilegier.
.jpg)
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bakgrunnen for forordningen var at det fantes en del misnøye med apotekvesenet i Danmark, som blant annet kom til uttrykk gjennom klager både fra leger og allmue. Klagene dreide seg dels om apotekernes overgrep og misligheter - da det forekom at apotekere gjorde forsøk på å praktisere medisin[1] - dels handlet de om kvaliteten på varene og størrelsen på vareutvalget.[2]
Kong Fredrik 3.s administrasjon refererte til klagene i et kongebrev fra 1661 og appellerte til dekanus, professorer og andre doktorer ved det medisinske fakultetet i København om å utarbeide et forslag til en ny ordning. Før 1665 hadde Thomas Bartholin i samarbeid med to professorer og fem leger sendt inn et forslag til en nyordning der legene og apotekernes virkeområder, med plikter og rettigheter var klart definert. Forordningen av 4. desember 1672 ble i all hovedsak bygget på dette forslaget.[2]
Forordningen[rediger | rediger kilde]
Forordningen besto av 30 punkter, hvorav 10 angikk legenes virksomhet og 20 angikk apotekdrift. Flere av punktene var nye, mens andre var gjentakelser eller modifikasjoner av tidligere påbud.[2]
.jpg)
§ 1 slo fast at ingen kunne drive apotek uten å ha fått kongelig bestallingsbrev og avlagt ed til kongen. Bestallingsbrev kunne først bli utsendt etter dokumentasjon av fagkunnskaper gjennom eksaminasjon av det medisinske fakultetets doktorer og av apotekerne i København.[3] Apotekerne ble også pålagt å ha et omfattende vareutvalg, inkludert de rundt 800 ulike preparatene som var nevnt i Thomas Bartholin sitt Dispensatorium Hafniense - den første danske farmakopeen.[1] Apotekerne ble pålagt å holde åpent 24 timer i døgnet hele året. Produktene skulle selges til faste priser, men med forbehold om endringer i råvarepriser. Apotekene skulle bli besøkt av leger en gang i året, og ble pålagt å utlevere medikamenter selv om de ikke fikk betaling i kontanter.[3]
Til gjengjeld fikk apoteket beskyttelse overfor andre profesjoner: Leger fikk ikke lov til å selge medikamenter, eller på andre måter gå apotekerne i næringen, og varene som kunne selges av materialhandlere, urtekremmere og sukkerbakere ble begrenset. Apotekerne fikk full rett til å selge all slags vin, urter og krydder (bortsett fra i København og Frederikshavn). Begrunnelsen for dette privilegiet var at de skulle bli kompensert for de økonomiske kostnadene de nye kvalitetskravene og det store varesortimentet førte med seg. Apotekerprivilegiene ble også gjort arvelige slik at enker og barn kunne overta virksomheten når apotekere døde.[1]
Forordningen kom til å være grunnvollen for apotekdriften i Danmark og Norge i flere hundre år. I Norge ble den gjeldende fram til 1860 og i Danmark til 1858.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Johannessen, Finn Erhard (1995). Bitre piller og sterke dråper : Norske apotek gjennom 400 år 1595-1995. [Oslo]: Norsk Farmasihistorisk Museum. ISBN 9788299358415. OCLC 40433581.
- ^ a b c d Moseng, Ole Georg (2003). Det offentlige helsevesen i Norge, 1603-2003. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8215003486. OCLC 54118063.
- ^ a b Forordning om Medicis og Apothekere, 4. desember 1672.