Flyktningkonvensjonen
Flyktningkonvensjonen, også kalt FNs konvensjon om flyktningers stilling, er en konvensjon som ble utarbeidet av De forente nasjoner (FN) i kjølvannet av annen verdenskrig for å sikre at alle flyktninger får de universelle menneskerettigheter som FN formulerte i 1948 (Menneskerettighetserklæringen).
Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951 og trådte i kraft 22. april 1954, etter at 35 stater hadde ratifisert den.
Flyktningkonvensjonen er en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Den inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning (artikkel 1 A), men pålegger ikke statene å gi beskyttelse (politisk asyl) til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Det folkerettslige asyl er ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot er asylretten en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning.
