Flyktningkonvensjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kartskisse over land som har signert konvensjonene av 1951 og tilleggsprotokoll av 1967

Flyktningkonvensjonen, også kalt FNs konvensjon om flyktningers stilling, er en konvensjon som ble utarbeidet av De forente nasjoner (FN) i kjølvannet av annen verdenskrig for å sikre at alle flyktninger får de universelle menneskerettigheter som FN formulerte i 1948 (Menneskerettighetserklæringen).

Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951 og trådte i kraft 22. april 1954, etter at 35 stater hadde ratifisert den.

Flyktningkonvensjonen er en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Den inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning (artikkel 1 A), men pålegger ikke statene å gi beskyttelse (politisk asyl) til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Det folkerettslige asyl er ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot er asylretten en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]