Ferrari 250

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app messenger.pngUoversatt: Denne artikkelen er delvis på engelsk, og ikke fullstendig oversatt til norsk.
Ferrari 250 GT
Ferrari-250-GT-Berlinetta-1.jpg
Produsent Ferrari
Produsert 19531964
Klasse Sportsbil
Karosserityper 2-dørs coupé
Cabriolet
Generasjoner
Etterfølger Ferrari 275
Tekniske data
Motor 3-liters V12

Ferrari 250 er en serie sportsbiler fra den italienske bilprodusenten Ferrari som ble produsert mellom 1953 og 1964. Modellen var selskapets mest populære av de tidlige modellene og ble produsert i en lang rekke varianter.

Varianter[rediger | rediger kilde]

1963 Ferrari 250 GTL / Lusso

Likheter mellom ulike varianter[rediger | rediger kilde]

De fleste gatemodellene er basert på én av to akselavstander, 2400 mm (SWB, Short Wheelbase) eller 2600 mm (LWB, Long Wheelbase). De fleste cabrioletutgavene er basert på SWB-varianten.

Nesten alle 250-varianter deler også den samme motoren, en Ferrari Colombo Tipo 125 V12. Den har et sylindervolum på 2 953 ccm (3 liter), lav vekt og imponerende ytelse i forhold til størrelsen (inntil 280 hestekrefter).

Racingmodeller[rediger | rediger kilde]

Typisk for Ferrari fikk Colombo V12-motoren sin debut på racerbanen, hvor 250 ble lansert som løpsbil tre år før gatemodellene ble presentert.

225 S[rediger | rediger kilde]

225 S var en forgjenger til 250-serien og ble presentert i 1952. To prototyper ble bygget, både en åpen cabriolet og en lukket coupé, begge fra Vignale. Syv eksemplarer startet i Mille Miglia-løpet.

250 S[rediger | rediger kilde]

250 S var først i 250-serien, og deltok i Mille Miglia i 1952. Bak rattet satt Giovanni Bracco og Alfonso Rolfo, og de fikk hard medfart i konkurranse med Mercedes-Benz 300SL. Den lille Ferrarien ble frakjørt på rette strekninger, men tok innpå igjen i motbakker og svinger, og Bracco tok bilen inn til seier. Den samme bilen deltok senere i 24-timersløpet på Le Mans.

Bilen hadde en akselavstand på 2250 mm, med dobbel wishbone hjuloppheng, trommelbremser og tre forgassere.

250 MM[rediger | rediger kilde]

Etter suksessen med 250 S i Mille Miglia presenterte Ferrari et mer konvensjonelt understell på bilutstillingen i Geneve i 1953. Pininfarina hadde designet karosseriet for coupémodellen, mens Carrozzeria Vignale sto bak cabrioleten.

Akkurat som 250 S var også 250 MM en løpsbil, og den fikk sin debut i Giro di Sicilia med Paulo Marzotto bak rattet, mens en 250 MM cabriolet med karosseri fra Carrozzeria Morelli vant Mille Miglia-løpet i 1954 med Clemente Biondetti som sjåfør.

250 Monza[rediger | rediger kilde]

250 Monza fra 1954 var en uvanlig kombinasjon av den lette, firesylindrede 750 Monza og 250-serien med V12-motorer. Den var bygget på 750 Monzas chassis med kort akselavstand, og de første to hadde det samme karosseriet som 750 Monza, bygget av Pininfarina. Ytterligere to 250 Monza ble bygget av Carrozzeria Scaglietti, men til tross for at bilen ble mye brukt i 1956-sesongen gjorde den ikke noen særlig suksess.

250 Testa Rossa[rediger | rediger kilde]

Se også Ferrari TR

Racingmodellen 250 Testa Rossa var blant de mest suksessrike løpsbilene fra Ferrari noensinne.

250 GTO[rediger | rediger kilde]

Se også Ferrari 250 GTO

Ferrari 250 GTO er kanskje den mest kjente 250-varianten av alle, og kalles ofte den første superbilen. En radikalt forandret GTO, kalt 250 GTO/64, ble lansert i 1964, men kun 39 eksemplarer ble bygget.

250 P[rediger | rediger kilde]

Se også Ferrari P

250-motoren fra Testa Rossa ble også midtmontert i prototypen 250 P fra 1963.

250 Le Mans[rediger | rediger kilde]

Se også Ferrari P

Den midtmotoriserte 250 Le Mans så ut som en prototype på en løpsbil, men planen var opprinnelig å produsere den som en gatemodell. Den var utviklet fra 250 P, og dukket første gang opp i 1963 med karosseri fra Pininfarina. Ferrari klarte ikke å få godkjent bilen for GT-racing, da de nødvendige 100 eksemplarene ikke var bygget, og som et resultat av dette trakk Ferrari seg fra GT-serien i 1965.

250 Export/Europa[rediger | rediger kilde]

250 Export og Europa fra 1953 var de eneste modellene i serien med annen motor. De var utstyrt med Ferraris Lampredi V12-motor på 3 liter, opprinnelig utviklet for bruk i Formel 1.

250 Export[rediger | rediger kilde]

Export var lik 250MM, med en akselavstand på 2400 mm. Et unntak var Lampredi-motoren på 220 hestekrefter. Modellen ble presentert på bilutstillingen i Paris i 1953.

250 Europa[rediger | rediger kilde]

Europa, også introdusert i Paris i 1953, så helt annerledes ut. Den var bygget på en lang (2800 mm) akselavstand, med karosseri ikke ulikt Ferrari America. Både Pininfarina og Vignale sto for karosseriarbeidet, og 21 eksemplarer ble produsert totalt.

GT-modeller[rediger | rediger kilde]

250-plattformen var svært suksessrik både på racerbanen og til gatebruk, og en lang rekke GT-modeller ble bygget, både til gate- og racingbruk.

250 Europa GT[rediger | rediger kilde]

250 Europa GT ble introdusert på bilutstillingen i Paris i 1954. Det var en toseters coupé designet av Pininfarina.

250 GT Boano og Ellena[rediger | rediger kilde]

1958 California Spyder og 1959 GT Boano

Pinin Farina introduserte en 250-basert prototype ved bilutstillingen i Genève 1956 som endte opp med å bli kalt 250 GT Boano. Bilen var ment som en øvelse i styling og som en inspirasjon til 250 GT-kunder i Europa. Den store interessen førte til ønsker om å produsere en serie av bilen. Ute av stand til å kunne møte etterspørselen ba Pinin Farina Mario Boano, tidligere ansatt ved Ghia, om å ta seg av byggingen. Da Fiat vervet Boano ga han produksjonsansvaret for Ferrarien til sin stesønn, Ezio Ellena. Sammen med kollegaen Luciano Pollo produserte Carrozzeria Ellena Ferrarier i enda noen år. Ellena gjorde noen endringer på bilen, blant annet ved å øke takhøyden og fjerne luftehullene fra dørene.

Carrozzeria Boano bygde 74 250 GT-er på understellet med lang akselavstand. Alle unntatt én var kupeer. Den eneste kabrioleten, 0461 GT, ble solgt til samleren Bob Lee i New York. Bilen ble solgt direkte fra standen på New York Auto Show i 1956. Han kjøpte bilen for 9500 dollar, langt under markedsprisen, takket være Enzo Ferrari. Lee eier bilen den dag i dag, noe som gjør den til en av de eldste Ferrariene som fortsatt eies av den opprinnelige kjøperen.

250 GT Berlinetta "Tour de France"[rediger | rediger kilde]

Bilen er oppkalt etter det ti dager lange billøpet, ikke det berømte sykkelløpet. Et antall 250 GT "Tour de France" Berlinettaer ble solgt til bruk i GT-løp fra 1956 og ut 1959. Produksjonen av bilen ble utført av Carrozzeria Scaglietti og var basert på et design av Pininfarina. Motoren var opprinnelig på 240 hk (178 kW), men økte til 260 hk (193 kW) mot slutten av produksjonen.

En unik versjon med kort akselavstand ble bygd for 24-timersløpet på Le Mans. Denne bilen, som ble kalt 250 GT Interim (mellomtid, adj. midlertidig), bebudet bilene med kort akselavstand (2400 mm) i 1959.

250 GT Cabriolet[rediger | rediger kilde]

Michael Schumacher sitter på med en 250 GT Cabriolet

Den originale Pininfarina cabriolet ble lansert i Genève i 1957 og hadde en akselavstand på 2600 mm og det særpregede karosseriet fra Berlinettaen. Omtrent 36 eksemplarer ble produsert før en ny serie ble vist frem i Paris i 1959. Disse senere bilene hadde mye mer til felles med produksjonsberlinettaen. Rundt 200 av serie 2-bilene ble produsert.

Motor Trend Classic ga 250 GT Series I Cabriolet og Coupe niendeplassen på sin liste over de største Ferrariene gjennom alle tider.


250 GT California Spyder LWB[rediger | rediger kilde]

250 GT California Spyder fra 1957 var laget for eksport til USA som Scagliettis tolkning av en åpen 250 GT. Aluminium ble brukt i panser, dører og bagasjelokk, mens resten var laget av stål for de fleste modellene, selv om det også ble bygd noen konkurranseversjoner med aluminiumskarosseri. Motoren var den samme som i konkurransebilen 250 Tour de France, med en effekt på inntil 240 hk (179 kW). Alle brukte det lange 2600 mm-understellet. Det ble laget cirka 45 stykker før den ble erstattet av SWB-versjonen i 1960, et faktum som nevnes av Cameron Frye i filmen Skulk med stil (Ferris Bueller's Day off). Denne filmen gjorde bilen berømt. Bilen er i dag verdt rundt 2-4 millioner dollar. Et eksemplar ble nylig solgt på en RM-auksjon i Florida for 1,2 millioner dollar.

Siden en replikk av en av disse med navnet "Modena" ble vist på 80-tallet som drømmebilen til Camerons far i Skulk med stil (Ferris Bueller's day off), er Ferrari 250 GT California kanskje den mest velkjente av de ulike modellene som ble produsert.

250 GT Coupe[rediger | rediger kilde]

Enzo Ferrari ønsket å starte serieproduksjon for å stabilisere selskapets økonomi, og ba Pinin Farina om å designe en enkel og klassisk 250 GT Coupe. Bilen som kom ut av dette prosjektet ble vist frem i Milano i 1958, og innen 1960 hadde 335 nesten identiske biler blitt bygd. GT Coupe droppet luftinntaket i skjermene til fordel for enkle og rene linjer og bratt panoramabakrute. Den ovale grillen forsvant og ble erstattet av et mer tradisjonelt langt og smalt utseende med utstikkende frontlykter. Bilen ble også utstyrt med tradisjonelle teleskopiske støtdempere i stedet for Houdaille-demperne på tidligere 250-modeller, og skivebremser ble innført i 1960. Den siste 250 GT Coupe-modellen hadde Superfast-bakende og ble vist frem ved London Motor Show i 1961.

250 GT Spider[rediger | rediger kilde]

Sammen med kupeen, som ble produsert i stort volum, designet Pinin Farina også en enklere 250 GT Spider for serieproduksjon. GT Spider ble presentert ved bilutstillingen i Paris i 1959 og hadde et utseende som lignet på GT Coupe fra året før, deriblant de manglende sideinntakene. Rundt 200 eksemplarer ble produsert.

250 GT Berlinetta SWB[rediger | rediger kilde]

1961 250 GT Berlinetta SWB
1958 250 GT SWB California Spyder #2903 GT

En av de viktigste GT-løpsbilene i sin tid, 1959 250 GT Berlinetta SWB, brukte kort (2400 mm) akselavstand for å oppnå bedre kjøreegenskaper. Av de 250 eksemplarene som ble bygd, ble både stål og aluminium brukt i ulike gateversjoner ("lusso") og racingversjoner. Motoreffekten varierte fra 240 hk (178 kW) til 280 hk (208 kW).

Utviklingen av 250 GT Berlinetta SWB ble utført av Giotto Bizzarrini, Carlo Chiti og unge Mauro Forghieri, det samme teamet som senere produserte 250 GTO. Skivebremser ble for første gang brukt i en Ferrari GT, og kombinasjonen av lav vekt, høy ytelse og velbalansert hjuloppheng gjorde bilen attraktiv. Den ble avduket på bilutstillingen i Paris i oktober og kom raskt i handelen og ut på racerbanene. SWB Berlinetta vant GT-klassen i konstruktørmesterskapet for Ferrari i 1961.

I 2004 ga Sports Car International 250 GT SWB syvendeplassen på listen over de fremste sportsbilene på 1960-tallet. Motor Trend Classic utropte 250 SWB som nummer fem på sin liste over de ti største Ferrariene gjennom alle tider.

28. juni 2005 ble en 250 SWB Berlinetta i plettfri stand solgt for €1 099 000.

250 GT Spyder California SWB[rediger | rediger kilde]

1961 Ferrari 250GT California Spyder

Som en erstatning for LWB California Spyder viste Scaglietti frem en ny Spyder California i Genève i 1960. Bilen var basert på 250 GT SWB og var også utstyrt med skivebremser og en 280 hk-versjon (209 kW) av V12-motoren fra 250. Omtrent 55 eksemplarer ble bygd.

250 GT/E[rediger | rediger kilde]

1963 Ferrari 250 GTE #4823 GT
Ferrari 250 GTE i Melbourne, Australia

The LWB 250 GT theme was expanded with the 2+2 model 250 GT/E. The first large production four-seat Ferrari (earlier four seaters were made in very small numbers). Interior space was increased by moving the engine forward in the chassis. The rear seats were ideal for children but rather tight for adults. Engine output was listed at 240 hp (178 kW).

954 GTEs were constructed by Pininfarina with prototypes starting in 1959 and continuing through three series until 1963. The model was followed by the visually similar 330 Americas. The large production run of the GT/E was a major contributor to the financial well being of Ferrari in the early 1960s. MSRP of the GT/E was $11,500.

250 GT Lusso[rediger | rediger kilde]

1964 250 GT Lusso Berlinetta

Pinin Farina updated the 250 GT with the GT Lusso or GTL. Introduced at the 1962 Paris show, the car sported flowing lines and a fastback shape typical of the GT cars of the mid-1960s. Under the hood was the 250 GTO's Tipo 168 engine with 250 hp (186 kW) and three Weber 36DCS carburettors. Scaglietti handled construction of the Lusso which lasted through 1964 with few modifications.

In 2004, Sports Car International named the 250 GT Lusso number ten on the list of Top Sports Cars of the 1960s.

Considered by many to be the most beautiful of all Ferraris , they can fetch over £200,000.

330 America[rediger | rediger kilde]

A 250 in all but name, the 1963 330 America shared the outgoing model's chassis if not its engine. Powered by the new 4.0 L engine of the later 330 cars, 50 330 Americas were built. Likely the most famous 330 America is that belonging to California socialite Sandra Ilene West. Mrs. West was buried at the wheel of her car following a 1977 drug overdose. Her instructions specified that she be clad in her lace nightgown with the driver’s seat "slanted at a comfortable angle". The car (and driver) is interred at the Alamo Masonic Cemetery, San Antonio, Texas. In the early 1990's (as reported in Classic Car magazine), a green-metallic 330 coupe was regularly abandoned, claimed and then re-abandoned in Melbourne over the course of 4 years. Its ultimate fate is not known.

Interessante fakta[rediger | rediger kilde]

  • En replika av en Ferrari 250 California Spyder ble brukt i filmen Skulk med stil fra 1986. Bilen tilhørte Cameron Fryes far. Selskapet som produserte replikaen ble visstnok saksøkt av Ferrari for ulovlig bruk av Ferrari-logoene. Selskapet stengte dørene rett etter dette for å unngå ytterligere pengekrav.
  • Man kan se en 250 GTE i Peter Sellers Wrong Arm of the Law

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]


(markert, engelsk tekst trenger oversettelse)