Ferdinand II av De to Sicilier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ferdinand II av De to Sicilier

Ferdinand II Karl (it. Ferdinando Carlo; født 12. januar 1810 i Palermo, død 22. mai 1859 i Caserta) var konge av De to Sicilier fra 8. november 1830 til sin død i 1859.

Familie[rediger | rediger kilde]

Ferdinand var sønn av kong Frans I av De to Sicilier og Maria Isabella av Spania.

Hans besteforeldre på sverdsiden var kong Ferdinand I av De to Sicilier og Marie Karoline av Østerrike. På morssiden var hans besteforeldre Karl IV av Spania og Maria Luisa av Parma. Ferdinand I og Karl IV var brødre; begge var sønner av Karl III av Spania og Maria Amalia av Sachsen.

Han var først gift med Maria Kristina av Savoia som døde i barsel da hun fødte sønnen Frans i 1832, og deretter med Maria Theresa av Østerrike.

Tidlig styre[rediger | rediger kilde]

De første årene var Ferdinand II en ganske populær konge. Etter å ha besteget tronen gav han et amnesti og gav nye regler for finansvesenet. Han avskjediget upopulære embedsmenn, opphevet de tyngende jaktprivilegiene, slapp kornhandelen fri, forbedret hæren og interesserte seg sterkt for offentlige byggeprosjekter.

På den annen side slo han hardt ned på liberale bestrebelser. For å beskytte monarkiet organiserte han en dyr militærmakt. Under Ferdinands styre kom det til en rekke sammensvergelser, og som resultat opprettet kongen et vidt forgrenet spionasje- og politisystem.

Revolusjonene i 1848[rediger | rediger kilde]

I september 1847 brøt det ut opptøyer i Reggio Calabria og Messina, som ble slått ned av miitæret. 12. januar 1848 brøt det ut et nytt opprør i Palermo, som raskt spredte seg til resten av Sicilia

Etter lignende opptøyer i Salerno, sør for Napoli, og i Cilento-regionen, så kongen seg nødt til å gi etter for kravet om å gi en forfatning og liberalisere styret sitt. Det ble imidlertid ikke oppnådd enighet om sider ved forfatningen, og ettersom kongen nektet å inngå et kompromiss fortsatte demonstrasjonene i gatene. Til slutt gav Ferdinand hæren ordre om å slå ned opptøyene og oppløste parlamentet 13. mars 1849. Selv om forfatningen aldri ble formelt opphevet, gikk kongen tilbake til en eneveldig regjeringsform.

I samme periode gav Ferdinand asyl til pave Pius IX i Gaeta. Paven hadde blitt tvunget til å forlate Roma midlertidig under lignende opptøyer.

Samtidig hadde Sicilia erklært seg uavhengig under ledelse av Ruggeru Sèttimu, som erklærte kongen avsatt den 13. april 1848. Som svar på dette sendte kongen 20 000 soldater til Sicilia, under kommando av Carlo Filangieri, for å gjenopprette hans autoritet på øya. Marinefartøyer bombarderte byen Messina i åtte timer, og etter at byen hadde kapitulert drepte soldatene mange sivile, noe gav gav kongen oppnavnet Re' Bomba («kong bombe»).

Etter ni måneder var motstanden knust, og kongens autoritet gjenopprettet, den 15. mai 1849.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Mellom 1848 og 1851 førte kong Ferdinands politikk til at mange reiste i eksil.

Da Frankrike og Storbritannia i 1856 oppfordret kongen til å legge om politikken for å sikre freden i Italia, gav han så klar beskjed om at han ikke ville akseptere noen innblanding at mye av den diplomatiske kontakten med hans kongerike opphørte.

Et attentatforsøk mot Ferdinand den 8. desember 1856 og flere oppstander styrket ham kun i overbevisningen om at hans kurs var den riktige. Han trakk seg tilbake til Caserte, erklærte at Napoli var beleiret og døde 22. mai 1859.

Ferdinand ble etterfulgt av sin sønn Frans II av De to Sicilier.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nisco, Niccola (1884): Ferdinando II. e il suo regno. Napoli: Morano.