Emma av Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emma av Italia
FødtRediger på Wikidata
Italia
Død10. århundreRediger på Wikidata
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
EktefelleLothaire[1]
FarLothar II av Italia
MorAdelheid av Det tysk-romerske rike
SøskenOtto II av Det tysk-romerske rike (halvbror på mors side)
Matilda av Quedlinburg (halvsøster på mors side)
BarnLudvig V av Frankrike
Otto of Rheims[2]
NasjonalitetFrankerriket

Emma av Italia (født ca. 948) var datter av Lothar II av Italia (også kalt Lothar av Arles) og Adelheid av Det tysk-romerske rike (også kalt Adelheid av Italia, Adelheid av Burgund, Saint Adelaide), som senere skulle bli keiserinne i Det tysk-romerske rike. Hun var den siste karolingiske dronning i Vest-Franken (Frankrike) i kraft av sitt ekteskap med kong Lothar av Frankrike. Hennes sønn, Ludvig V av Frankrike, var den siste karolingiske kongen.

Lothar av Arles var titulær konge av Italia. Emmas farfar var Hugo av Italia (Hugo av Arles), konge av Arles. Hennes besteforeldre på morssiden var kongen av Øvre Burgund, Rudolf II av Burgund og Bertha av Schwaben. Rudolf og Hugo hadde opprinnelig kjempet om kongstittelen i Italia. Hugo var blitt konge av Italia, men ble tvunget til å kjøpe fred med Rudolf ved å gi ham Arles (Nedre Burgund). Emmas foreldre ble gift som en del av fredsavtalen.

Emmas far ble forgiftet da hun var to år, i 950, av hans fremste politiske rival, Berengar II av Italia (Beregnar av Ivrea). Berengar forsøkte å gifte bort sin sønn til Emmas mor som var arving til kongedømmet. Hun trosset ham imidlertid og giftet seg i stedet med Otto den store i Tyskland i stedet, og hun ble mor til den fremtidige keiser Otto II. Keiser Otto II var dermed Emmas halvbror.

I 965 ble Emma gift med kongen av Vest-Franken, Lothar av Frankrike. De hadde ett barn, Louis V av Frankrike (født 967).

I 977 ble Emma anklaget av sin svoger, hertug Karl av Nedre Lorraine, for utroskap med biskop Ascelin av Laon. Dronningen og biskopen ble frikjent av kirkemøtet i Sainte-Macré, ledet av erkebiskop Adalberon av Reims, og Karl ble tvunget til å flykte fra Vest-Franken. Emma ønsket å sikre sønnens arverett og overtalte Lothar til å la ham krone som medkonge. Lothar gikk med på det, men nektet å la ham få noen reell makt.

Emmas ekteskap med Lothar var preget av fiendtlighetene mellom hennes mann og hennes halvbror, keiser Otto II, med gjensidige invasjoner i den andres territorium og forsøk på å destabilisere den andre. Lothars bror Karl lot seg bruke i disse konfliktene. De siste årene av Emma og Lothars ekteskap, etter 980, var det oppnådd fred mellom Lothar og hans svigerfamilie og da Otto II døde i 983, ble Lothar verge for den unge kong Otto III.

Lothar døde den 2. mars 986, og deres unge sønn Ludvig ble konge. Han stevnet umiddelbart Emma og biskop Ascelin av Laon for domstolen og anklaget dem for å ha forgiftet Lothar. Ludvig døde deretter den 22. mai 987 uten å etterlate seg arvinger. Noen måneder senere inntok Emmas svoger Karl den kongelige hovedstaden i Laon og erklærte seg selv som konge. Den frankiske hertug Hugo Capet ble imidlertid valgt og kronet til konge i Adalberon den 3. juli 987. I konfliktene som fulgte ble Karl forrådt til Hugo Capet av biskop Ascelin. Den siste karolingiske kongen ble dermed ble fengslet i Orleans. Emmas gjerninger etter dødsfallet til hennes sønn Ludvig er uklart, hun antas å ha dødd i et burgundisk kloster.

I henhold til den genealogiske nettsiden Foundation for Mediavel Genealogy skal Emma og Lothar ha hatt en sønn til, Otto. Han skal ha dødd i ung alder[3].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Peerage person ID p10488.htm#i104878, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Nettsiden refererer til Codex Odalrici prepositi Remensis

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]