Disposisjonsprinsippet

Disposisjonsprinsippet er et rettsprinsipp i norsk sivilprosess som viser til partenes rett til å disponere rettskravet og måten det presenteres på i en rettssak. Prinsippet gjelder for alle saker hvor partene har fri rådighet, såkalte dispositive saker. Prinsippet er nedfelt flere steder i tvisteloven av 2005, blant annet i lovens § 11-2 første ledd som bestemmer at retten kun kan avgjøre de kravene som partene har reist i saken, og videre at avgjørelsen må «ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt».

Prinsippet begrunnes i partenes frie rådighet over saken kravet gjelder utenom rettsvesenet (blant annet kunne partene ha inngått en avtale i stedet for å gi til sak). Dette gjør også at prinsippet ikke kan komme til anvendelse på saker hvor partene ikke har fri rådighet over kravet, slik som i skilsmisse-saker, samvær med barn osv. Tvisteloven § 11-4 nevnes spesielt saker om personstatus, barnelovssaker og saker om tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren som saker med begrenset rådighet, men dette er ikke uttømmende. Her må retten på selvstendig grunnlag sørge for at de nødvendige rettslige vilkår er oppfylt selv om partene ikke har begjært det, og at alle nødvendige, relevante opplysninger er innhentet.