Det nådeløse parlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det nådeløse parlamentet, Merciless Parliament, er et begrep som referer til en engelsk parlamentssesjon av februar 1388 hvor hele hoffet til kong Rikard II av England ble dømt for forræderi.

Etter deres seier ved Radcot Bridge mot styrkene til Robert de Vere var kongens motstanderne i en sterk og ubestridt posisjon. I parlamentssesjonen forfulgte gruppen (kalt for Lords Appellant) – som besto av kongens onkel Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester, og jarlene av Arundel, Warwick, Nottingham og Derby (Henry Bolingbroke, den senere Henrik IV av England) – deres tidligere anklager mot Rikards inneste sirkler, bortimot helt uten å møte motstand.

Dette betydde at et antall av Rikards nærmeste støttepunkter, først og fremst Michael de la Pole, Nicholas Bembre (borgermester av London), Robert de Vere, Alexander Neville og øverste justitiarius Robert Tresilian, ble funnet skyldig i «å leve i last, syndflod mot den navngitt konge... omfavne skjenselens mammon for seg selv».[1]

Brembre og Tresilian ble henrettet ved Tyburn den samme måneden mens de la Pole, Neville og de Vere klarte å unnslippe og flykte fra landet, men ble dømt i sitt fravær. Andre medlemmer av kongens krets ble også dømt, blant annet Simon Burley, John Beauchamp, James Baret, og John Salisbury som alle ble hengt og halshugget; Robert Bealknap (Belknap), John Holt, Roger Fulthorp, William Burgh, John Locton og John Cary ble sendt i eksil til Irland. Thomas Usk (forfatteren av skriftet Kjærlighetstestamentet som han skrev mens han satt fengslet) og John Blake, henholdsvis medlemmer av Brembres og Tresilians husholdning, ble også henrettet.

Det nådeløse parlamentet tok også grep for beskytte seg selv ved avslutningen ved å erklære at dets handlinger aldri kunne bli opphever av et framtidig parlament. På samme tid skulle deres egen fremgangsmåte aldri brukt som presedens. Parlamentet belønnet også seg selv med 20 000 pund for deres store tjenester for landet.

Etter dette coup d'etat, statskuppet, fortsatte gruppen å dominere engelsk politikk inn i det neste året. Kong Rikard var blitt effektivt redusert til deres marionett inntil John av Gaunt kom tilbake fra hærtokt mot Spania i 1389. Gaunt som tidligere hadde vært upopulær ble hyllet som den store gamle statsmann ganske enkelt for at han ikke hadde vært involvert i de politiske opprøret i 13861388. Kongen selv ble myndig og fikk til slutt sin hevn over gruppen i 1397 da han arresterte sin onkel Gloucester, sendte ham i fangenskap til Calais og sannsynlig fikk ham myrdet på kongens ordre.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «...living in vice, deluding the said king...embracing the mammon of iniquity for themselves», sitert etter Thomas Favent, History or Narration Concerning the Manner and Form of the Miraculous Parliament at Westminster, oversatt av Andrew Galloway, i The Letter of the Law: Legal Practice and Literary Production in Medieval England, red. Emily Steiner og Candace Barrington (Ithaca, New York, og London: Cornell Univ. Press, 2002), sidene 231-252. ISBN 0-8014-8770-6