Den pragmatiske sanksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pragmatische Sanktion signert av keiser Karl VI i 1713.

Den pragmatiske sanksjon (tysk Pragmatische Sanktion) var en lov som keiser Karl VI vedtok den 19. april 1713 og som bestemte udeleligheten av de habsburgske arvelandene. Dermed var den pragmatiske sanksjon også Østerrikes første dokument med grunnlovskarakter, som delstatene hadde anerkjent som gjeldende lov.

Mest kjent er den pragmatiske sanksjon fordi den åpnet for at kvinnelige etterkommere av Habsburgs overhode kunne arve riket. Dette kunne rett nok bare skje hvis det ikke fantes noen mannlige arvinger, men var likevel banebrytende.

Bestemmelsen om kvinnelig arverett trådte i kraft allerede da Karl VI døde, siden hans eneste sønn hadde dødd som spedbarn. Dermed arvet hans eldste datter, erkehertuginne Maria Teresia, habsburgriket. På grunn av disse omstendighetene oppstod forestillingen om at Karl VI hadde spesiallaget den pragmatiske sanksjon til Maria Teresias fordel. Dette er ikke korrekt, bl.a. av den enkle grunn av loven ble vedtatt tre år før hans første barn ble født.

De østerrikske delstatene godkjente den pragmatiske sanksjon, men Karl VI lyktes ikke med å få den internasjonalt anerkjent som gjeldende lov. Dette resulterte etter Karl VI's død i den østerrikske arvefølgekrig. Internasjonalt ble derfor den pragmatiske sanksjon ikke anerkjent før freden i Aachen i 1748, men gjaldt etter dette frem til 1918.