Den antinomistiske strid

Den antinomistiske strid (også kalt den andre antinomistiske strid) var en teologisk kontrovers som under reformasjonen i Tyskland mellom gnesiolutheranerne og filippistene dreide seg om «lovens» (gammelgresk: nomos) betydning og plass i kristenlivet.

Bakgrunnen var den lære som ble forfektet både av Martin Luther og Philipp Melanchthon om at «loven» fremfor alt har det til hensikt å la mennesket forstå at det ikke makter å holde dens bud og derfor som syndere er anvist til («usus elenchticus») å sette sin lit til Guds nåde (nåden alene). Allerede i 1527 og nok en gang i 1537 hadde Luthers venn Johannes Agricola imidlertid bestridt lovens betydning for den kristelige tro og gått inn for den lære at sann botferdighet utelukkende kan utspringe fra troen.

Luther reagerte med flere disputasjoner mot «antinomierne», og slik var det i perioden 1537–1540 en første internluthers lærestrid om dette (Antinomerstreit, eller den første antinomistiske strid).

I 1556, etter Luthers død, blusset striden opp på nytt. Dette skjedde i forbindelse med den majoristiske strid. En synode i Eisenach gikk inn for den tese at på grunn av usus elenchticus er loven positivt relatert til frelsen; og dermed var riktignok ikke (her med brodd mot Georg Major) gode gjerninger nødvendig for rettferdiggjørelsen, men oppfyllelsen av loven er derimot i en abstrakt forstand likevel frelsesnødvendig.

Mot denne tese gikk så Nikolaus von Amsdorf og Andreas Poach til felts i stridsskrifter. Men andre gnesiolutheranere som Joachim Mörlin og Matthias Flacius forsvarte Eisenach-tesene. Nordhausen-pastoren Anton Otto utvidet striden i 1565 ved det at han angrep Melanchthons lære om «lovens tredje bruk» (usus in renatis) og krevde at «loven» skulle fordømmes fra prekestol og fra rådhus. Dette førte i sin tid til motangrep fra Melanchthon-motstanderen Matthias Flacius, som beskyldte Otto for antinomisme, selv om han selv ikke gikk inn for denne (i alle fall ikke i Agricolas forstand).

I 1568/69 ble striden atter ført, mellom Andreas Musculus og Abdias Prätorius.

Konkordienformelen bestemte seg i artiklene 4 og 7 for en formidlende posisjon.

Litteratur

• Rudolf Mau: Gesetz V. Reformationszeit. I: Theologische Realenzyklopädie 13 (1984), hier S. 86f.
• |Wolf Dieter Hauschild: Lehrbuch der Kirchen- und Dogmengeschichte. Band 2: Reformation und Neuzeit. Gütersloher Verlags-Haus, Gütersloh 1999, ISBN 3-579-00094-2, s. 417f.