Deepwater Horizon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Deepwater Horizon i brann den 21. april 2010.

Deepwater Horizon er eid av rederiet Transocean. Den ble levert i 2001 fra Hyundai-verftet i Ulsan i Sør-Korea, og sank i 2010.

Deepwater Horizon var en halvt nedsenkbar plattform for boringer på havdyp ned til 2 400 meters dybde.

Den var av design "Reading & Bates Falcon RBS-8D".[1]

Den var 121 meter lang og 78 meter bred. Plattformen hadde et boligkvarter med en kapasitet på 130 personer. Maksimum boredybde var 9100 meter.[2]

Sertifisering[rediger | rediger kilde]

Deepwater Horizon var klassifisert hos American Bureau of shipping (ABS) og hadde bekvemmelighetsflagg i Marshalløyene. Maritimt regelverk tillater at plattformen er klasset i ett selskap, i dette tilfellet i ABS, og har andre spesifkke deler sertifisert av andre klasseselskaper. For Deepwater Horizon hadde Det Norske Veritas sertifisert i henholdt til reglene for ISM, MARPOL og ISPS, og videre styringssystemene som er knyttet til selskapet (Transocean), plattformen og prosedyrer knyttet til utblåsningsventiler (engelsk blow out preventer -BOP).[3]

Dynamisk posisjonering[rediger | rediger kilde]

Plattformen hadde dynamisk posisjonering uten forankringsmuligheter levert av Kongsberg Maritime, med merkevaret Kongsberg Simrad SDP 32. Systemet var et DP-klasse 3 system.[4] Det tilsvarer ABS klassenotasjon DPS-3 eller DNV klassenotasjon AUTRO. Det vil et et redundant system der ingen enkelthendelse kan ta ut systemet. Det innebærer også to uavhengige maskinrom med en A-60 brannvegger mellom, uavhengige kabelføringer og uavhengige styringssystem. A-60 brannvegg innebærer at veggen minst skal tåle en hydrokarbonbrann på den ene siden av veggen i 60 minutter.

Den kunne operere med signifikant bølgehøyde på inntil 29 fot sammen med en bølgeperiode på 10 sekunder, vind på 30 m/s og strøm opp til 1,75 m/s. Den var videre dimensjonert for en signifikant bølgehøyde på inntil 41 fot sammen med en bølgeperiode på 15 sekunder, vind på 50 m/s og strøm opp til 1,75 m/s.[5]

Den var utstyrt med åtte maskiner (trustere) hver med 4,5 til 5,5 MW kapasitet. Det var to i hvert av de fire hjørnene.[6] Plattformen hadde seks separate og uavhengige maskinrom.[7]

Som referansesystem var det to hydrofonsystemer (av type Kongsberg Simrad HiPAP) og fire DPS-200 DGPSer (av type Kongsberg Seatex DGPS og Thales Multifix DGPS). Den hadde da seks ulike referansesystemer med to prinsipper (hydrofon og DGPS).

Utblåsningen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Deepwater Horizon-utblåsningen

Den 20. april 2010 begynte plattformen å brenne etter en eksplosjon. 11 av mannskapet omkom. Etter 36 timer sank den.[8]

Den var da utleid til BP[9] frem til september 2013. Ulykken skedde på BPs Mississippi Canyon blokk 252, referert til som Macondo-prospektet, i den amerikanske sektoren av Mexicogolfen, om lag 66 kilometer utenfor kysten av Louisiana.[10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]