Hopp til innhold

De sju vise

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «De Sju Vise»)
De sju vise framstilt i Nürnberg-krøniken av Hartmann Schedel (1440–1514),

De sju vise (gresk: οἱ ἑπτὰ σοφοί, hoi hepta sophoi) var i antikkens Hellas en ærestitulering til sju filosofer, poeter, statsmenn og lovgivere som levde tiden mellom 600- og 500-tallet f.Kr. og som var berømte i de påfølgende århundrer for deres visdom.

De sju vise

[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har hver av de sju vise representert et aspekt av verdensvisdom som ble oppsummert i et fyndord eller visdomsord. Selv om listen av vismenn tidvis varierer med ulike navn, er den følgende den mest vanlige:

Platon lister i dialogen Protagoras[4] følgende sju vise: Thales; Bias; Solon; Pittakos; Kleobulos; Myson fra Chenae eller Chen; og Kilon. Det er den eldste kjente omtalen av de sju vise.[5]

Diogenes Laertios har en liste som skiller seg noe fra den til Platon hvor han fremmer Periandros fra Korint istedenfor Myson, eller er listen identisk.[3]

Kildene og legendene

[rediger | rediger kilde]
Tempelet til Apollon i Delphi.

Platons omtale av de sju vise har blitt betegnet som «kunstferdig ironisk», noe som gjør det uklart om noe av det kan bli tatt alvorlig,[6] skjønt Diogenes Laertios bekrefter senere at det faktisk var sju slik enkeltpersoner som ble holdt høyt i ære for deres visdom allerede før Platons tid. I henhold til Demetrios fra Faleron ca. 350–ca. 280 f.Kr.) var det under arkonskapet til Damasias (582/581 f.Kr.) at det var sju som først ble kjent som «de vise menn». Thales var den første som ble anerkjent.[7]

Diogenes har imidlertid pekt på at det var blant hans kilder stor uenighet over hvem som kunne bli inkludert i listen over de sju.[8] Myson var den som hyppigst ble erstattet med enten Periandros eller Anakharsis. Sistnevnte en skytisk filosof som reiste fra sitt hjemland i ved de nordlige breddene av Svartehavet til Athen tidlig på 500-tallet f.Kr. og gjorde stort inntrykk som en likefrem, frimodig «barbar», men ingen av hans tekster har overlevd.[9] I Diogenes' liste over de sju, introduserte han den med følgende ord: «Disse menn er anerkjent som vise.» Periandros opptrer istedenfor Myson;[10] den samme erstatningen finnes i hos den latinske og galliske poeten Decimus Magnus Ausonius i Masken til de sju vise.[11] Både Eforos[8] og Plutark (i hans Bankett for de sju vise) erstattet Myson med Anakharsis. Diogenes hevder videre at Dikaiarkhos ga ti mulige navn,[8] Historikeren Hippobotos foreslo tolv navn.[12] Hermippos av Smyrna gjorde en fortegnelse hvor han kom opp med 17 mulige vise menn fra samlinger hvor skribenter hadde ulike valg for de sju.[12] Forskeren Leslie Kurke hevder at «Æsop var en populær utfordrer for å bli inkludert i gruppen,» et epigram fra Agathias Scholastikos, en poet fra 500-tallet e.Kr.,[13] refererer til en statue(gruppe) av de sju vise hvor Æsop står foran dem.[14]

Senere tradisjoner har gitt ulike visdomsord eller aforismer til hver enkelt av de sju, men både i antikken som moderne forskere har betvilt riktigheten av slike tilskrivelser.[15] Ett av disse, som også Platon nevner, er «Kjenn deg selv!» Dette rådet ble inngravert på frontfasaden av orakelet i Delfi, og er blitt tilskrevet en rekke av sju vise og andre; eksempelvis Bias av Priene[16] Solon av Athen[17] Thales av Miletos[18] foruten også Heraklitos.[19] En samling med 147 visdomsord inngravert i Dalfi ble bevart av Johannes Stobaios, en lærd fra 400-tallet, som Utsagn fra de sju vise menn,[20] men «det faktiske forfatterskapet til ... maksimene satt opp på tempelet i Delfi kan bli etterlatt i usikkerhet. Mest sannsynlig var de populære ordtak som senere tenderte til å bli tilskrevet en særskilt vis mann.»[21]

I tillegg til å bli kreditert for fyndige utsagn, ble de vise menn også oppgitt som opphavsmenn for praktiske oppfinnelser. I Platons Staten[22] er det sagt at det hører til vis mann å ha «mange oppfinnelser og praktiske innretninger i håndverkene eller vitenskapen» tilskrevet seg, og siterer Thales og skyteren Anakharsis som eksempler.

I henhold til en rekke moralistiske fortellinger var den en gyllen offertripod (eller i en del versjoner av fortellingen, en bolle eller en kopp) som ble gitt til den viseste. Angivelig ble det gitt videre fra den ene av de sju vise menn til andre, begynnende med Thales inntil en av dem (enten Thales eller Solon, avhengig av fortellingen) til sist dedikerte den til guden Apollon som var den klokeste av dem alle.[23]

I henhold til nevnte Diogenes skal Dikaiarkhos fra Messina ha uttalt at de sju «var verken vise menn eller filosofer, men kun skarpsindige menn som hadde studert lovverket.»[24] I henhold til minst en moderne forsker er denne påstanden korrekt: «Med unntaket av Thales er det ingen av de livene som er [Diogenes'] Bok I (det vil si ingen av de nevnt over) som har noe krav på å bli tiltalt som filosofer.»[25]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hughes, Glyn (2012): «The Aphorisms of the Philosophers» Arkivert 15. juli 2018 hos Wayback Machine., Squashed Philosphers
  2. ^ «Thales», Wikiquote
  3. ^ a b Seven Sages of Ancient Greece
  4. ^ Platon: Protagoras 343a
  5. ^ Griffiths, A.: «Seven Sages» i: Oxford Classical Dictionary (3. utg.).
  6. ^ Adam, James (1893): Platonis Protagoras, Cambridge University Press, s. 156; sitert i Taylor, C.C.W. (2002): Plato: Protagoras, Oxford University Press, s. 83. Betegnelsen «elaborately ironical» (= kunstferdig eller omhyggelig ironisk) er gitt av Adam.
  7. ^ Kirk, Geoffrey; Raven, J. E.; & Schofield, M. (1983): The Presocratic Philosophers, Cambridige University Press, 2. utg., s. 76, siterer Diogenes Laertios, i. 22.
  8. ^ a b c Diogenes Laertius, i. 41
  9. ^ Herodotos, iv. 76; Diogenes Laertios, i. 101.
  10. ^ Diogenes Laertius, i. 41-2
  11. ^ Ausonius: The Masque of the Seven Sages
  12. ^ a b Diogenes Laertios, i. 42
  13. ^ Agathias: Palatine Anthology 16.332
  14. ^ Kurke, Leslie (2010): Aesopic Conversations: Popular Tradition, Cultural Dialogue, and the Invention of Greek Prose, Princeton University Press, s. 131–132, 135.
  15. ^ Parke, H. & Wormell, D. (1956): The Delphic Oracle, Basil Blackwell, bind 1, s. 387–389.
  16. ^ Platon i dialogen Protagoras (343a-343b) lister Sokrates Bias som en av de sju vise og kilden til det delfiske visdomsordet «Kjenn deg selv!»
  17. ^ Platons' Protagoras (343a-343b) lister Sokrates opp Solon som en av de sju vise og som kilden til delfiske visdomsordet.
  18. ^ En bysantinsk skolia i Suda tilskrev visdomsordet til Thales: «Thales», Suda On Line. Oversetter Ross Scaife, 28. november 2001.
  19. ^ Wilkens, Eliza G. (1917): Know Thyself in Greek and Latin Literature, George Banta Publishing Company, s. 12
  20. ^ Kurke, Leslie (2010): Aesopic Conversations, s. 109.
  21. ^ Parke & Wormell (1956): The Delphic Oracle, s. 389.
  22. ^ Platon: Staten, 600a
  23. ^ Diogenes Laertios i. 27ff.; Martin, R. (1997): "Seven Sages" i: Encyclopedia of Classical Philosophy, red. D. Zeyl, s. 487; Parke & Wormell, (1956): The Delphic Oracle, s. 387–388
  24. ^ Diogenes Laertios, i. 40.
  25. ^ Hicks, R. (1925): Diogenes Laertius: Lives of Eminent Philosophers, bind 1, Harvard University Press, s. 42

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_sju_vise&oldid=24617754»