Chagosøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Chagosøyene er et arkipel bestående av 65 tropiske øyer i Indiahavet, omkring 500 km sør for Maldivene. Øygruppen er del av Det britiske territoriet i Indiahavet.

Disse øyenes totale landoverflaten er bare 63 km², hvorav den største øya, Diego Garcia, har to tredjedeler (44 km²). De øvrige øyene kan i det vesentlige grupperes i fem: Peros Banhos, Salomonøyene, Eagleøyene, Egmontøyene og "Three Brothers". Utenom disse gruppene er noen isolerte øyer, som Nelsonøya og Dangerøya.

Øyene ble oppdaget av Vasco da Gama tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet ble øyene underlagt franske som del av den da franske besittelse Mauritius. Storbritannia tok både Mauritius og Chagosøyene i sin besittelse i 1814, og holdt fast på øyene som del av Det britiske område i Indiahavet da Mauritius fikk sin uavhengighet. Siden 1976 har Chagosøyene utgjort hele Det britiske område i Indiahavet. Men tilhørigheten er omtvistet av to stater i Indiahavet: Både Mauritius og Seychellene reiser krav om at øyene skal være del av deres nasjonale territorium.

Øyene var ubebodde før europeerne oppdaget dem, men etterhvert bygde det seg opp en befolkning av indisk avstamning. Disse beboerne, som ble kalt ilois, bodde på Diego Garcia inntil de ble flyttet av den britiske regjering, til dels tvangsflyttet, mellom 1967 og 1973 for å gi plass for den store militærbasen som skulle etableres der. I dag 2005 er det bare personell tilknyttet den britisk-amerikanske militærbasen på Diego Garcia.

Den britiske regjering har siden gjennomført en granskning om det var mulig å tilby de flyttede øyboerne nye bosteder på noen av de ubebodde øyene, men kom til at dette ikke var mulig på grunn av fraværet av ferskvann der. Denne konklusjonen bestrides av de tidligere øyboere, som peker på at nedbørsmengden på øyene er blant verdens høyeste.