Bond-hendelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Temperaturforløpet i holocen

Bond-hendelser er nordatlantiske klimasvingninger som opptrer i holocen med en hyppighet på 1 470 ± 500 år. Åtte slike hendelser er identifisert.

De maksimale temperaturutslagene i en Bond-syklus er anslagsvis rundt 15–20% av temperaturforskjellene mellom en glasial og en interglasial.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Gerard C. Bond ved Columbia Universitys Lamont-Doherty Earth Observatory var den første som beskrev disse klimaendringene i vitenskapelig litteratur. Bond baserte seg på undersøkelser av petrologiske drivismarkører i nordatlanteren,[1][2] dvs. studier av variasjoner i sammensetningen av masse som er blitt fraktet med isfjell og avsatt på havbunnen når isen smeltet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bond-hendelsene kan være en interglasial pendant til Dansgaard-Oeschger-hendelsene som opptrådte under siste istid,[3] men mens istidshendelsene bekreftes av iskjernestudier og er en etablert teori, er det mindre sikkert at disse syklusene fortsetter inn i holocen. Bond et al. (1997) argumenterer for holocene klimasvingninger med en periode nær 1 470 ± 500 år i det nordatlantiske området. Deres syn er at de fleste, kanskje alle, Dansgaard-Oeschger-hendelsene skjedde med en 1 500-års rytme og at også senere hendelser som eksempelvis den lille istid og starten på yngre dryas hører til disse svingningene.

De Nordatlantiske isfjell-bårne hendelsene (ice-rafting events) korrelerer med de fleste svake asiatiske monsunhendelsene de siste 9 000 årene[4][5] samtidig som de korrelerer med de fleste ørkenspredningsperiodene i Midtøsten de siste 55 000 årene (både Heinrich- og Bond-hendelser).[6][7] Det er også klare indikasjoner på at vegetasjonen i Nord-Amerika har variert med en periode på ≈1 500 år.[8]

1 500-syklusene viser ikke-lineære egenskaper og stokastisk resonans, det vil si at selv om noen av enkelttilfellene i mønsteret er betydelige klimatiske hendelser, kan andre være lite markerte.[9]

Årsaker og avgjørende faktorer for 1 500-syklusene blir for tiden undersøkt; forskerne konsentrerer oppmerksomheten om variasjoner i solkonstanten og om større endringer i den atmosfæriske sirkulasjonen.[9] Bond-hendelsen kan også korrelere med månens 1 800 års tidevannsyklus.[10]

De åtte Bond-hendelsene[rediger | rediger kilde]

De fleste Bond-hendelsene har ikke entydige klimasignaler; enkelte sammenfaller med kuldeperioder, andre med ørkenspredning i enkelte regioner.

No. Time (BP) Notes
0 ≈0.5 ka Se Den lille istid[11]
1 ≈1.4 ka Se Folkevandringstiden[11]
2 ≈2.8 ka 1. årtusen f.Kr. Ørkenspredning i det østlige middelhavsområdet, en mulig medvirkende årsak til sammenbruddet i bronsealderkulturene.[12][13][14]
3 ≈4.2 ka En større ørkenspredning 4 200 år BP forårsaket sammenbruddet av Det akkadiske rike og Det gamle rike i Egypt.[15][16]
4 ≈5.9 ka Piora-oscillasjonen, en større ørkenspredning 5 900 år BP som kan ha startet den pågående uttørringen av Sahara. Slutten på PPNB-kulturen, Nomadiske gjeterfolk trengte inn i Midtøsten.
5 ≈8.2 ka Se Finsehendelsen
6 ≈9.4 ka Se Erdalen-hendelsen på den norske innlandsisen[17] og en kuldeperiode i Kina.[18]
7 ≈10.3 ka De første jordbrukskulturene (korndyrking) i Midtøsten
8 ≈11.1 ka Overgangen fra yngre dryas til boreal tid.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bond, G.; et al. (1997). «A Pervasive Millennial-Scale Cycle in North Atlantic Holocene and Glacial Climates». Science 278 (5341): 1257–1266. doi:10.1126/science.278.5341.1257.
  2. ^ Bond, G.; et al. (2001). «Persistent Solar Influence on North Atlantic Climate During the Holocene». Science 294 (5549): 2130–2136. doi:10.1126/science.1065680.
  3. ^ Bond, G.; Showers, W.; Elliot, M.; Evans, M.; Lotti, R.; Hajdas, I.; Bonani, G.; Johnson, S. (1999). «The North Atlantic’s 1–2 kyr climate rhythm: relation to Heinrich Events, Dansgaard/Oeschger cycle and the Little Ice Age». I: Clark, P.; Webb, R.; Keigwin, L.. Mechanisms of Global Climate Change at Millennial Time Scales. Geophysical Monograph Series. 112. Washington, DC: American Geophysical Union. ss. 35–58. ISBN 087590095X. 
  4. ^ Gupta, Anil K.; Anderson, David M.; Overpeck, Jonathan T. (2003). «Abrupt changes in the Asian southwest monsoon during the Holocene and their links to the North Atlantic Ocean». Nature 421 (6921): 354–357. doi:10.1038/nature01340.
  5. ^ Yongjin Wang; et al. (2005). «The Holocene Asian Monsoon: Links to Solar Changes and North Atlantic Climate». Science 308 (5723): 854–857. doi:10.1126/science.1106296.
  6. ^ Bartov, Yuval (Catastrophic arid episodes in the Eastern Mediterranean linked with the North Atlantic Heinrich events). «{{{title}}}». Geology 31 (5): 439–442. doi:<0439:CAEITE>2.0.CO;2 10.1130/0091-7613(2003)031<0439:CAEITE>2.0.CO;2.
  7. ^ Parker, Adrian G. (2006). «A record of Holocene climate change from lake geochemical analyses in southeastern Arabia». Quaternary Research 66 (3): 465–476. doi:10.1016/j.yqres.2006.07.001.
  8. ^ Viau, André E.; et al. (2002). «Widespread evidence of 1,500 yr climate variability in North America during the past 14 000 yr». Geology 30 (5): 455–458. doi:<0455:WEOYCV>2.0.CO;2 10.1130/0091-7613(2002)030<0455:WEOYCV>2.0.CO;2.
  9. ^ a b Cox, John D. (2005). Climate Crash: Abrupt Climate Change and What It Means for Our Future. Washington DC: Joseph Henry Press. ss. 150–155. ISBN 0-309-09312-0. 
  10. ^ Keeling, Charles (2000). «The 1,800-Year Oceanic Tidal Cycle: A Possible Cause of Rapid Climate Change». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America 97 (8): 3814–3819. doi:10.1073/pnas.070047197.
  11. ^ a b Zhao, Keliang (2012). «Climatic variations over the last 4000 cal yr BP in the western margin of the Tarim Basin, Xinjiang, reconstructed from pollen data». Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology 321–322: 16–23. doi:10.1016/j.palaeo.2012.01.012.
  12. ^ Weis, Barry (1982). «The decline of Late Bronze Age civilization as a possible response to climatic change». Climate Change 4 (2): 173–198. doi:10.1007/BF00140587.
  13. ^ Kaniewski, D. (2008). «Middle East coastal ecosystem response to middle-to-late Holocene abrupt climate changes». PNAS 105 (37): 13941–13946. doi:10.1073/pnas.0803533105.
  14. ^ Kaniewski, D. (2010). «Late second–early first millennium BC abrupt climate changes in coastal Syria and their possible significance for the history of the Eastern Mediterranean». Quaternary Research 74 (2): 207–215. doi:10.1016/j.yqres.2010.07.010.
  15. ^ Gibbons, Ann (1993). «How the Akkadian Empire Was Hung Out to Dry». Science 261 (5124). doi:10.1126/science.261.5124.985.
  16. ^ Stanley, Jean-Daniel; et al. (2003). «Nile flow failure at the end of the Old Kingdom, Egypt: Strontium isotopic and petrologic evidence». Geoarchaeology 18 (3): 395–402. doi:10.1002/gea.10065.
  17. ^ Dahl, Svein Olaf; et al. (2002). «Timing, equilibrium-line altitudes and climatic implications of two early-Holocene glacier readvances during the Erdalen Event at Jostedalsbreen, western Norway». The Holocene 12 (1): 17–25. doi:10.1191/0959683602hl516rp.
  18. ^ Zhou Jing; Wang Sumin; Yang Guishan; Xiao Haifeng (2007). «Younger Dryas Event and Cold Events in Early-Mid Holocene: Record from the sediment of Erhai Lake». Advances in Climate Change Research 3 (Suppl.): 1673–1719.
  19. ^ Allen, Harriet D. (2003). «Response of past and present Mediterranean ecosystems to environmental change». Progress in Physical Geography 27 (3): 359–377. doi:10.1191/0309133303pp387ra.