Black Hills-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Black Hills-krigen var en rekke konflikter og kamper mellom lakotaindianerne og deres allierte og De forente stater fra 1876 til 1877. Slaget ved Little Bighorn var den største hendelsen i krigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Black Hills området var lakotaenes (sioux) land som de hadde vunnet fra cheyennestammene i 1776, og ble sett på som et hellig land. Etter Red Clouds krig i 1868 og Fort Laramie-avtalen, ble landet inkludert i det store siouxreservatet hvor ikke-indianere ble beordret ut. Men da ryktene om gull i dette området begynte å spre seg på 1870-tallet kom flere og flere hvite for å grave etter gull. George Armstrong Custer ble sendt ut med en militær styrke i 1874 for å rekognosere og undersøke indianernes klager over bruddene på Fort Laramie-avtalen. Istedet brukte han mer tid på å finne ut om det virkelig fantes gull der, og det viste seg der var gode gullforekomster. Dette informerte han myndighetene om, og det ble store overskrifter i avisene.

Hvite amerikanere som var blitt arbeidsløse etter den økonomiske depresjonen som hadde rammet landet i 1873, dro i stort antall til Black Hills for å grave etter gull og brøt den føderale loven om at ingen hvite fikk dra dit. Amerikanske soldater gjorde ikke noe for å hindre gullgraverne å trenge seg innover i Black Hills-området, og lakota-indianerne begynte selv å håndheve avtalen ved å angripe alle de hvite inntrengerne. Den amerikanske stat svarte med å sende ut tropper for å beskytte gullgraverleirene og forfølge indianerne for å straffe dem. Mange historikere tror idag at den da sittende presidenten Ulysses S. Grant og hans regjering provoserte fram krigen på grunn av at de mente at gullet som var blitt funnet kunne dempe virkningen av depresjonene fra året før hadde hatt på økonomien.

Kampanjen[rediger | rediger kilde]

De amerikanske myndigheter bestemte i desember 1875 at indianerne i Black Hills måtte forlate området, og de fikk to måneders frist. Dette nektet indianerne å etterkomme, ettersom det også var vanskelig å gjøre oppbrudd midt på vinteren. President Grant gav da befaling om at hæren skulle tvinge dem vekk. Våren 1876 satte hæren igang en kampanje der tre hæravdelinger var med. Det første sammenstøtet var slaget ved Rosebud, som endte med at Lakotaene lyktes i å stoppe framrykningen til kaptein Crooks tropper. Kaptein Crook snudde, og ventet i 2 måneder før han rykket fram igjen. Bare noen dager etter Rosebud-slaget angrep George Armstrong Custer med sine styrker, omtrent halvparten av 7.kavaleri, en stor lakota- og cheyenne-leir på bredden ved Little Big Horn-elva. Resultat av dette sammenstøtet var at hele Custers angrepsstyrke ble omringet og slaktet ned til siste mann, i alt 258 soldater og flere offiserer, inkludert Custer selv. Det var det største tapet for den amerikanske hær gjennom hele perioden i krigen mot indianerne.

Senere slag i kampanjen var blant andre slaget ved Dull Knife og slaget ved Slim Buttes, der USA vant og tvang indianerne til å møte representanter fra indianerkontoret for å inngå fred. Krigen sluttet med en avtale der Lakotaen mistet et stort området, en 80 kilometer lang stripe land langs vestgrensen til reservatet deres. Slik ble Black Hills amerikansk land, og all gullgraving ble lovlig. Slik ble også de tidligere illegale byene som lå i reservatet, som Custer City og Deadwood, legale og under amerikansk beskyttelse. Høvding Sitting Bull, lederen for indianernes motstandskamp, flyktet med en stor del av sin stamme til Canada før fredsinngåelsen, men hjemlengsel førte til at stammen gradvis vendte tilbake til reservatet, og Sitting Bull vendte tilbake i 1881 og overgav seg til myndighetene.