Becontree

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Becontree
Land Storbritannia Storbritannia
Konst. land England England
Distrikt: Barking and Dagenham
Admin. grevskap: Stor-London
Seremon. grevskap: Stor-London
Status Sted i Ytre London
Postkode: RM9

Becontree (['bɛkəntri] er et område i Barking and Dagenham i London, omkring atten km nordøst for Charing Cross. Navnet Becontree kommer fra et hundred som dekket området.

Stedet ble utviklet som et stort offentlig boliområde med 27 000 mellom 1921 og 1932 av Londons grevskapsmyndigheter. Det var tenkt som et «hjem for helter» etter første verdenskrig. Med over 100 000 innbyggere er det fortsatt det største enkeltstående boligområde i verden. Da området først ble utviklet var det delt mellom distriktene Ilford, Dagenham og Barking, som senere ble samlet i Barking and Dagenham.

Det første huset som stod ferdig i området ligger i Chittys Lane, og er merket med en blå plakett. Parallelt med Chitty Lane går Valence Avenue, som er bredere enn de andre gatene. Årsakene til dette er at det gikk en midlertidig jernbane i midten av gaten under byggeprosessen.

Da husene begynte å bli ferdige beundret mange det som da ble sett som høy standard for offentlige boliger. Det var blant annet innendørs vannklosetter og små hager. De fleste som flyttet dit kom fra Londons østkant, hvor mange hadde bodd under slumforhold. Det var allikevel en rekke svakheter. Isolasjonen var dårlig, hvilket var spesielt uheldig fordi mange av beboerne ikke hadde råd til nok kull til å holde husene varme. Rørsystemet var også basert på reservoarer på taket, som alltid frøs om vinteren slik at toalettet ikke fungerte.

Etterhvert som husene ble fylt opp vokste antallet skolebarn til 25 000 i et område hvor det bare var fire grunnskoler, tre i Chadwell Heath og en i Becontree Heath. Dette førte til at mange barn ikke fikk skolegang de første årene. Den første lokale skolen, Green Lane, ble åpnet i 1923. I 1953 fikk den navnet Henry Green Primary School etter den første rektoren.

Det ble lagt inn enkelte sosiale tiltak i området under utviklingen. Et av de viktigste var å sørge for at det ble noe få, store puber i stedet for mange små, slik at de fleste fikk lenger vei å gå når de skulle ut og drikke. Det er heller ikke noe sentrum slik man finner i de fleste områder i Storbritannia. Langs fortauene ble det plantet hekker, som på våren og sommeren ble stelt av gartnere slik at de holdt riktig høyde. Ifølge kontraktene skulle hagene holdes i orden, men mange ble raskt de reneste jungler. For å oppmuntre beboerne til å stelle hagene ble det innført en premie for flotteste hage. Den høyeste prisen var i 1950-årene på tyve pund, hvilket tilsvarte mer enn ti ukers husleie. I dag er de fleste hager asfaltert og fungerer som parkeringsplasser.

Husene hadde gassbelysning inntil slutten av andre verdenskrig, og mange fortsatte å bruke gass også etter elektrifiseringen av området. I den første tiden var myndigheten skeptiske til å installere telefoner i området, fordi det ble sett på som en luksus som ikke var i tråd med beboernes status.

Etter store problemer med smog i 1957 ble området erklært som en «røykfri sone». De gamle peisene ble omgjort slik at man kunne bruke røyksvakt brensel, derunder gassovner.