Arendal Smelteverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arendal Smelteverk, administrasjonsbygget og portvakten, bygget i 1964
Bilde tatt mot nordvest

Arendal SmelteverkEydehavn i Arendal kommune i Aust-Agder var en bedrift som produserte silisiumkarbid (sika), basert på elektrisk kraft. Bedriften ble startet i 1912 med Sam Eyde som en av initiativtakerne. I 1930-årene klarte man å fremstille den beste kvalitet silisiumkarbid, og var den første i Europa som produserte grønn sika. Den siste ovnshusdriften og produksjonen av råsika ble nedlagt i 2005, men videreforedlingen fortsetter basert på importert sika fra Brasil og Venezuela.

Råvarer[rediger | rediger kilde]

Bilde tatt fra Nils Hjelmtveits vei

Kvarts ble den første tida skaffet fra lokale gruver, og den viktigste leverandør var Gloserhei gruve i Froland kommune. Smelteverket åpnet også en egen kvartsgruve i Troms, før de tok i bruk importert kvartssand fra England. En annen viktig råvare er petroleumskoks som hele tiden er importert fra USA. Den tredje viktige råvaren var elektrisk kraft i store mengder. Den første kraften til bedriften var basert på utbyggingen av Høgefoss i Nissedal kommune. Kraft ble hele tiden levert fra Arendals Fossekompani og Aust-Agder Kraftverk.

Videreforedling[rediger | rediger kilde]

Bilde tatt mot vest

Bedriften utviklet tidlig en videreforedling av produktet som overgikk de fleste konkurrenter. Kvaliteten understrekes i det faktum at sika fra Arendal ble brukt i varmeskjoldet på den første amerikanske romfergen. Da produksjonen var på det høyeste i 1980-årene var det om lag 300 arbeidsplasser på bedriften, og man produserte da opp til 45 000 tonn hvert år.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble anlegget styrt av tyskerne. De allierte så viktigheten av produksjonen for den tyske rustningsindustrien, og bestemte seg for å sabotere anlegget.[1] Aksjonen fikk navnet Operasjon Company. Transformatorene ble sprengt og produksjonen av silisiumkarbid stoppet opp. Produksjonen kom ikke i gang igjen før etter krigen. [2]

Eiere[rediger | rediger kilde]

Bedriften eies i dag av det franske konsernet Saint-Gobain CM.

Forurensning[rediger | rediger kilde]

Smelteverket var Norges største svovelkilde, og var med å bidro med 10% med svovelforurensing til Norges sterkest svovelrammede område, samt hadde massive utslipp av støv og miljøgifter. Fabrikken drev uten rensing av utslipp i en årrekke, helt opp mot slutten rett før smelteovnene ble stengt og utslippene stanset i 2005. Normalt utslipp av svovel lå på 2 300 tonn i året. Smelteverket slapp ut i tillegg 410 000 tonn CO2-ekvivalenter og 30 000 tonn giftig CO-gass.

Strømforbruket ved smelteverket var på 1 TWh/år (en milliard kilowattimer), noe som var dengang 1 % av Norges el-produksjon, tilsvarende 1,5 Alta kraftverk.

Det ble undersøkt om sykdommen silikose forekom blant arbeiderne for første gang i 1938. 32 kiselstøveksponerte arbeidere ble røntgenundersøkt ved Arendal sykehus, uten at sykdommen ble påvist. Allmennpraktiker Andreas Samuelsen (1907–1973), som vokste opp på Saltrød og bodde senere på Eydehavn, mente derimot at det måtte forekomme silikose hos arbeiderne i bedriften. Han fant det første tilfellet i 1940, senere fant han fler. Det ble foretatt nye undersøkelser ved sykehuset i Arendal i 1941 av overlege Ziesler ved røntgenavdelingen og overlege Johan Kloster, og det ble rapportert hele 19 tilfeller til Arbeidstilsynet, fire i stadium I-II, tre i stadium II, to i stadium II-III og ti i stadium III. Alt materiale ble oversendt professor Torleif Dale ved Rikshospitalets røntgenavdeling, som fant tilsammen 50 tilfeller, 18 fra 1938-undersøkelsen og 42 fra 1941-undersøkelsen. Av disse var 11 langtkomne og tre med mulig silikotuberkulose.[3]

Arkivet[rediger | rediger kilde]

Arkivet etter Arendal Smelteverk befinner seg på KUBEN i Arendal. Arkivet omfatter 80 hyllemeter og streker seg over en perioden 1912-2000.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dannevig, Birger: AS Arendal Smelteverk 1912 – 1962, 1962
  • Karl Ragnar Gjertsen: Ovnshuset: Smelteverkets hjerte. I Aust-Agder-Arv 2005-2006. s.187 bokhylla.no
  • Asplan Viak: Kulturminneregistrering Eydehavn, Tvedestrand boktrykkeri, 2005

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]