Alderspensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Med alderspensjon menes et sosialt gode som mange land gir innbyggere som har oppnådd en viss alder. Alderspensjon må vurderes å utgjøre et viktig sosialt og velferdsmessig gode. De land som ikke har slike ordninger, eller har ordninger med svært lav kompensasjonsgrad, opplever ofte stor sosial nød blant sine eldre innbyggere. Ettersom det fødes færre barn og levealderen stadig øker, er det blitt innført ny fleksibel alderspensjon i Norge fra 2010. Alderpensjonen i Norge er i dag 62 år, men det er mange som velger å jobbe lenger og gå av med pensjon når de er 67 som er pensjonsalderen.

Pensjonsalderen varierer mye i de land som faktisk har en slik ordning.

Offisiell pensjonsalder og faktisk, gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet i Europa i 2005[1]

Land Pensjonsalder Avgangsalder
Island 67 66,3
Norge 67 (fleksibel fra 2011) 63,1
Irland 66 64,1
Sverige 65 63,7
Portugal 65 63,1
Storbritannia 65 62,6
Sveits 65 62,5
Spania 65 62,4
Finland 65 61,7
Nederland 65 61,5
Belgia 65 60,6
Østerrike 65 59,8
Italia 65 59,7
Luxembourg 65 59,4
Hellas 58 61,7
Danmark 65 60,9
Tyskland 65 61,3
Frankrike 60 58,8

Alderspensjon i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ytes alderspensjon etter lov om folketrygd til personer over 67 år. Pensjonsordningen er en viktig del av det norske velferdssystemet. Med en pensjonsalder på 67 år har Norge høyere pensjonsalder enn mange andre land, men det norske pensjonssystemet regnes i alt vesentlig for å være et godt system. Dette både i forhold til sosial utjevning og fordeling mellom generasjonene.

Pensjonen beregnes etter hva man tidligere har opptjent av pensjonspoeng fra man fylte 16 år til 67 år. Beregningen foretas av NAV.

Pensjonen er delt i tre ulike deler, grunnpensjon (som alle som har vært medlem av folketrygden i 40 år får), tilleggspensjon (som beregnes etter opptjente pensjonspoeng) og forsørgingstillegg (for den som forsørger barn under 18 år eller ektefelle uten inntekter). Tilsammen utgjør dette alderspensjon.

Alle er sikret en minstepensjon selv om de aldri har opparbeidet pensjonspoeng, eller antallet pensjonspoeng er lavt. De får da et særtillegg i tillegg til ovennevnte deler av pensjonen.

Personer mellom 67 og 70 år kan ikke ha en pensjonsgivende inntekt som er større en 2 ganger folketrygdens grunnbeløp, pr. mai 2009 utgjør dette om lag kr 145 000, ved siden av 100% pensjon. Er inntekten høyere blir pensjonen redusert. Etter fylte 70 år kan man tjene ubegrenset samtidig som man mottar full alderspensjon.

Pensjonen oppreguleres årlig ved endringer i grunnbeløpet. Pensjonen er skattepliktig som annen inntekt, men trygdeavgiften er laveste sats. Utbetaling skjer månedlig den 20.

Finansieringen av pensjonen er basert på et "pay-as-you-go"-system. Det vil si at det er dagens yrkesaktive som dekker utbetalingene til dagens pensjonister. Den demografiske strukturen i Norge tilsier at det blir færre og færre yrkesaktive bak hver alderspensjonist.

Den enkelte kan selv finne ut hva alderspensjonen vil komme til å utgjøre. NAV tilbyr et beregningsprogram på sine nettsider.

Ny alderspensjon[rediger | rediger kilde]

Pensjonskommisjonen har lagt frem forslag til endringer i reglene, og Stortinget vedtok våren 2009 endringer til det som ofte går under betegnelsen pensjonsreformen. Dette berører først og fremst yngre personer som vil få sin alderspensjon beregnet utelukkende etter nye regler. Lov om ny fleksibel alderspensjon innføres gradvis fra 2010.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ regjeringen.no – Notat fra Statistisk sentralbyrå: Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv