Den bangladeshiske frigjøringskrigen
| Den bangladeshiske frigjøringskrigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Indo-pakistanske kriger fra 3. desember 1971 Den kalde krigen (indirekte) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
.svg){kind=small} Mukti Bahini  India (fra 3. desember) Støttet av:  Sovjetunionen |  Pakistan Støttet av:  Folkerepublikken Kina  Amerikas forente stater | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Sheikh Mujibur Rahman Syed Nazrul Islam Tajuddin Ahmad Muhammad Ataul Gani Osmani Ziaur Rahman Indira Gandhi Jagjit Singh Aurora Sam Manekshaw Sagat Singh Jacob-Farj-Rafael Jacob | Yahya Khan Gul Hassan Khan Abdul Hamid Khan Tikka Khan Amir Abdullah Khan Niazi | ||||||
| Styrker | |||||||
| ~175 000 ~500 000 (begge fronter) | ~365 000 regulære soldater og ~250 000 paramilitære (begge fronter) | ||||||
| Tap | |||||||
| ~30 000 soldater 3843 døde og 9851 sårede (begge fronter) Sivile: ~300 000-3 000 000 sivile | ~9000 døde ~4350-10 000 sårede 97 368 militære og sivile krigsfanger (begge fronter) | ||||||
 | |||||||
Den bangladeshiske frigjøringskrigen (bengali: মুক্তিযুদ্ধ; Muktijuddho eller বাংলাদেশের স্বাধীনতা যুদ্ধ; urdu: جنگ آزادی بنگلہ دیش; hindi: बांग्लादेश मुक्ति युद्ध), også kjent som Bangladeshkrigen, den pakistanske borgerkrigen og etter Indias inntreden som den indisk-pakistanske krigen i 1971 eller den tredje indisk-pakistanske krig var en krig utkjempet i 1971 mellom Øst-Pakistan, det nåværende Bangladesh, tidligere kjent som Øst-Bengal, og senere også India mot Vest-Pakistan. Krigen endte med et vestpakistansk nederlag, og førte til at Pakistan ble delt da den østre delen ble uavhengig som Folkerepublikken Bangladesh.
Pakistan hadde blitt uavhengig fra britisk styre i 1947. Landet ble da delt fra India og ble dannet på grunnlag av de områdene i det tidligere britiske India som hadde en muhammedansk majoritet. Pakistan besto da av to områder, Øst- og Vest-Pakistan med omtrent like stor befolkning, men med ulik kultur, selv om begge områdene var muslimske, mens den politiske makten var konsentrert i Vest, og i Øst følte dermed mange seg utnyttet av Islamabad-regimet. Økende politisk misnøye og kulturnasjonalisme i Øst ble slått hard ned på da krigen begynte.
Krigen brøt ut 26. mars 1971, dagen da Sheikh Mujibur Rahman, lederen for det bengalske partiet Awami-ligaen, erklærte Bangladesh uavhengig, da vestpakistanstyrte hærenheter startet operasjon Searchlight rettet mot bengalske sivile, studenter og intellektuelle og mot pakistanske soldater som forlangte at de to delene av landet skulle splittes. Operasjonen endte med en midlertidig vestpakistansk militærokkupasjon av Øst-Pakistan, og førte til at anslagsvis ti millioner bengalere flyktet fra Øst-Pakistan til de østre provinsene i India. Deretter opprettet bengalske soldater, paramilitære og sivile Mukti Bahini (bengali: মুক্তি বাহিনী – "frigjøringshæren") 17. april med Muhammad Ataul Gani Osmani som øverstkommanderende. Denne organisasjonen brukte geriljakrigføring til å kjempe mot den vestpakistanske hæren. India støttet Mukti Bahini økonomisk, diplomatisk og militært, noe som førte til at Pakistan igangsatte den mislykkede operasjon Chengiz Khan på Indias vestgrense i håp om at de kunne nøytralisere det indiske flyvåpenet i deres angrep på elleve indiske flybaser, noe som ble starten på en tretten dager lang krig mellom India og Pakistan. Dette ble den tredje krigen mellom landene etter uavhengigheten.
Indias intervensjon førte til at den vestpakistanske hæren ble beseiret av indiske og bengalske styrker. Den 16. desember overga Pakistan seg til India. Over 90 000 pakistanske soldater og sivile ble tatt som krigsfanger, det største antallet siden andre verdenskrig. Denne dagen blir minnet som seiersdagen (বিজয় দিবস; Bijôe Dibôsh) i Bangladesh.
Krigen gikk særlig ut over bengalske sivile. Den pakistanske hæren støttet av politiske og religiøse militser var skyldig i mangfoldige menneskerettighetsbrudd i Øst-Pakistan. Mellom 300 000 og tre millioner (ifølge den bangladeshiske regjering) sivile ble drept under krigen, mens åtte til ti millioner flyktet til India. Pakistans krigføring i Øst-Pakistan har blitt kalt et av de verste folkemord i det tjuende århundre, mens både Pakistan og landets allierte Amerikas forente stater nekter for at dette er tilfellet. Ifølge offisielle pakistanske kilder døde bare 26 000 sivile.
