Æresord
Æresord (fransk parole d'honneur) er en forsikring gitt med ens ære i pant om å holde et løfte. Gjennom en forsikring på ære og samvittighet godtar man at man for alltid vil regnes som æreløs (og dermed også ute av stand til å gi nye æresord) dersom man ikke holder æresløftet og oppfyller æresforpliktelsen. Et æresord er derfor et svært alvorlig løfte.
Æresord brukes spesielt innen militæret. Tradisjonelt har det vært vanlig at krigsfanger, vanligst offiserer, blir sluppet fri mot å avgi æresord om ikke igjen å gripe til våpen under den pågående krigen. Ordningen med æresord er en del av den internasjonale militærretten, som det blir forventet at begge parter holder sin del av. En krigsfange har ingen plikt til å avgi æresord og kan velge å forbli i krigsfangenskap. Ettersom kriger kan trekke ut i tid vil det likevel være gunstig for den militærmakten som har tatt krigsfanger å slippe å ha ansvaret for et stort antall tilfangetatt militærpersonell, samtidig som menneskelige hensyn tilsier at yrkesmilitært personell bør slippes fri fortest mulig når striden er over.
Under andre verdenskrig avga de fleste norske offiserer som ble tatt til fange av den tyske stridsmakten æresord og ble derfor sluppet fri; de aller fleste holdt æresordet sitt. Ved kongelig resolusjon av 10. juni 1949 («Plakaten på veggen») ble det i Norge forbudt for landets offiserer og befal å avgi æresord dersom de ble tatt som krigsfanger.[1]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «"FOR 1949-06-10 nr 01: Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge."». Lovdata. Besøkt 4. juni 2012.