Ydmykhet
Ydmykhet (av norrønt auðmjúkr i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at vedkommende personlig viser beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, eller å ha manglende evne til å se egne svakheter. Betegnelsen blir også brukt i religiøs sammenheng, der den anses som en positiv egenskap, ved at personen erkjenner sine egne feil og syndigheter, og underkaster seg Guds vilje.
Bibelsk omtale[rediger | rediger kilde]
Ydmykhet er opptegnet som en av «Åndens frukter» i Paulus brev til Galatermenigheten (5:22-23)[1] "22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!"
Ydmykhet er en betingelse for å stå i rett forhold til Gud. Både Peter og Jacob har sammenfallende vers som bekrefter at ydmykhet er den livsholdning som utløser Guds velbehag og nåde. I motsetning gjør hovmot og stolthet at man får Gud i mot seg. (Jakob 4:6 og 1. Peter 5:5.)
Ydmykhet inngår i Grundtvigs «Danske ordsprog»: «Ydmyghed gaar for (det vil si: har fortrinnet for) ære». (1845).nr.2973.
Forholdet til «Janteloven»[rediger | rediger kilde]
Forholdet mellom ydmykhet og ære er karikert av Aksel Sandemose i «Janteloven».
