Attribusjon
Attribusjon er et sosialpsykologisk begrep som betegner det å gi spontane årsaksforklaringer av hendelser man opplever i dagliglivet. Attribusjoner kan gis om andres atferd (interpersonlig attribusjon) og om egen atferd (selvattribusjon). Attribusjon innebærer at man gir en mening til hendelser som skjer mer enn objektivt korrekte forklaringer. Mye av forskningen på attribusjon har derfor fokusert på de «feil» man gjør i attribusjoner (attribusjonsbias).
Attribusjoner viser typisk til personlige forhold eller til noe i situasjonen. Førstnevnte betegnes som disposisjonelle eller personlige attrbusjoner; sistnevnte kalles situasjonelle. Om man snubler på fortauet, kan man tenke at årsaken var at det var ujevnt underlag (situasjonell attribusjon) eller at man er en klums (disposisjonell attribusjon). Samme skille ses når man forklarer en annens snubling.
Attribusjoner har, ved siden av nevnte dimensjon (som angår lokus: Hvor plasseres årsaken, internt eller eksternt) også andre dimensjoner: Kontrollerbarhet (opplevd kontroll vs. mangel på kontroll), stabilitet (stabil—ustabil) og spesifisitet (spesifikk–uspesifikk).
Attribusjonspsykologien har viktige forløpere i gestaltpsykologien og fenomenologisk psykologi, i og med at vekten er på opplevelse og meningsskaping. Sosialpsykologen Fritz Heider, i boken «The psychology of interpersonal relations» (1958)[1] la grunnlaget for attribusjonspsykologien. Senere forskere, spesielt den amerikanske sosialpsykologen Harold Kelley,[2] utviklet feltet videre ved å undersøke betingelser som gjør at vi velger situasjonelle eller disposisjonelle forklaringer.
Mens Heider og Kelleys tilnærming undersøkte hvorfor man velger situasjonelle eller disposisjonelle forklaringer, vektla andre forskere de konsekvenser bestemte attribusjoner har. Eksempelvis undersøkte den amerikanske psykologen Bernhard Weiner[3] hvordan nederlag i skolesammenheng forklares. Hvis en elev forklarer dårlig prestasjon med en intern, stabil attribusjon («Å, jeg er så dum») impliserer en slik forklaring at det er lite man kan gjøre for å gjøre det bedre neste gang. En attribusjon til ytre, ustabile årsaker («Oppgavene var så vanskelige») gir et helt annet grunnlag for forbedring. Et annet eksempel på forskning som fokuserer på konsekvenser av attribusjoner er forskningen på lært hjelpeløshet.[4] Her fører personens attribusjon til mangel av kontroll i situasjonen til passivitet.
Et viktig bidrag til attribusjonspsykologien er Daryl Bems selvpersepsjonsteori (ca. 1965)[5]. Denne fokuserer på hvordan vi oppfatter oss selv, våre holdninger og meninger i situasjoner der vi er usikre.Bem hevder at vi i slike situasjoner gjennomfører attribusjoner på samme måte som andre (observatører) ville gjøre det. Spørsmålet "Er du sulten" kan være vanskelig å besvare hvis man verken er sulten eller mett. Men hvis man spiser mye ved måltidet, trekker man gjerne slutningen "Jeg var mer sulten enn jeg trodde" - akkurat slik en ekstern observatør ville tolke atferden. Paradoksalt nok var Bems teori basert direkte på Skinners teori om hvordan selvkunnskap etableres.[6]
Attribusjonsbias[rediger | rediger kilde]
Attribusjoner er ofte i utakt med objektivt riktige forklaringer, de kan være befengt med systematiske slagsider eller bias. Slike slagsider er typisk vurdert i forhold til hvordan vi «burde» attribuert. Her har Kelleys attribusjonsteori (kovariasjonsmodellen) ofte vært brukt som norm. Eksempler er:[7]
- Den fundamentale attribusjonsfeilen, viser til at vi genereolt overdriver personattribusjoner og dermed undervurderer situasjonelle faktorer.
- Selvfavoriserende attribusjon som handler om at man forklarer egen suksess med indre faktorer (personfaktorer) og eget nederlag med ytre faktorer (situasjonsbestemt). For eksempel: «Jeg er en hardtarbeidende student og fortjente å få god karakter, men på prøven før det hadde jeg jo uflaks med oppgavene».
- Essensialisme, som er en vedvarende tendens å til å se mennesker som man føler tilhørighet til (inngruppen) sine handlinger som uforanderlige. For eksempel: «Jeg og vennene mine vil alltid bety alt for hverandre».
- Aktør-observatør-effekten, som er en systematisk tendens til å se andres negative atferd som uttrykk for indre forhold, og egen negative atferd som resultat av ytre forhold. For eksempel: «Hun er en slem og simpel tyv, men jeg måtte stjele for å overleve».
- Falsk konsensuseffekt, som er en systematisk tendens til å se ens egen atferd som mer typisk enn den faktisk er. For eksempel: «Det er vanlig å prate i tide og utide».
- Selvbeskyttels, som handler om at individet prøver å beskytte eget selvbilde ved å bortforklare egne svakheter. For eksempel: «Pratsomheten min er bare hyggelig».
- Selvhandicaping, som handler om at om å beskytte eget selvbilde gjennom å bortforklare situasjoner man på forhånd forstår man ikke vil mestre. For eksempel: «Jeg gadd ikke anstrenge meg siden jeg ikke liker faget».
- Kontrollillusjon, som er oppfatningen at man har mer kontroll over verden enn man i realiteten har. For eksempel: «Jeg skal nok unngå at noen krasjer i bilen min i dag også».
- Rettferdig verden-hypotesen, som handler om at folk får som fortjent (både andre og en selv). For eksempel: «Det var til pass for ham at han ble trakassert, slik som han har oppført seg».
- Konspirasjonsteori, som er å forklare bakgrunnen for en uønsket hendelse som en sammensvergelse. For eksempel: «Alle andre i gjengen har gått bak ryggen min og planlagt at jeg skulle fryses ut».
Attribusjon og mestring[rediger | rediger kilde]
Weiner har vist at det er mulig å forklare hvordan man vil attribuere utfallet av en handling man vil utføre ved hjelp av de tre dimensjonene indre forhold ved personen versus ytre forhold ved situasjonen, stabile forhold som opptrer hver gang versus ustabil forhold som opptrer vilkårlig og kontrollerbare forhold versus ukontrollerbare forhold. Dette gir åtte utfall på hvordan man kommer til å forklare utfallet av handlingen man prøvde å utføre, vist i tabellen nedenfor[8]:
| Indre forhold | Ytre forhold | |||
|---|---|---|---|---|
| Stabile forhold | Ustabile forhold | Stabile forhold | Ustabile forhold | |
| Kontrollerbare forhold | Vanlig anstrengelse | Uvanlig innsats | Litt hjelp eller motarbeiding fra andre | Mye hjelp eller motarbeiding fra andre |
| Ukontrollerbare forhold | Evner | Humør | Vanskelig oppgave | Flaks |
Hvis man for eksempel vil oppnå å løpe 100-meteren to sekunder raskere enn tidligere (indre forhold, en selv) ved regelmessig trening (stabile forhold, trening fører til framgang) for så å måle formen, vil man oppnå forskjellig resultat avhengig av om man har trent nok (kontrollerbart forhold). Dermed vil man attribuere resultatet til vanlig anstrengelse (egeninnsats).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Heider, F. (1958),. The psychology of interpersonal relations.
- ^ Kelley, H. H. (1967). Attribution theory in social psychology. In D. Levine (Ed.), Nebraska symposium on motivation. Lincoln: University of Nebraska Press.
- ^ Weiner, B. (1985). An attributional theory of achievement motivation and emotion. Psychological Review, 92(4), 548-573.
- ^ Seligman, M. (1975). Helplessness: On Depression, Development, and Death. Freeman
- ^ Bem, D. J. (1967). Self-Perception: An Alternative Interpretation of Cognitive Dissonance Phenomena. Psychological Review, 74, 183-200.
- ^ Skinner, B.F. (1953). Science and human behavior.
- ^ Hogg & Vaughan 2011: 92-104
- ^ Hogg & Vaughan 2011: 87-88
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hogg & Vaughan (2011): Social psychology. Harlow: Pearsons