Allofon

En allofon (av allo- og fon gr. 'lyd'). er i fonologien en uttalevariant av et fonem. Et fonem er en variant av en språklyd som har betydningsskillende funksjon, mens en allofon ikke har betydningsskillende funksjon. Selv om alle allofonene til et fonem er alternative uttaler av dette fonemet, er det ofte forutsigbart hvilken allofon som vil benyttes i en gitt situasjon.

Når et fonem har mer enn ett allofon kan allofonet som faktisk høres ved en gitt forekomst av et fonem være avhengig av de fonetiske omgivelsene (hvilke lyder omgir allofonet). Allofoner som normalt ikke kan forekomme i de samme omgivelsene sies å være i komplementær distribusjon. I andre tilfeller kan valget av allofon være avhengig av den enkelte brukeren av språket eller andre uforutsigbare faktorer. Slike allofoner sies å være i fri variasjon.

Et eksempel på komplementær distribusjon kan hentes fra trøndersk. Det kan uttales [l] (tynn L som i los [lo:s]), [ɭ] (tjukk L som i sol [soɭ]) eller [ʎ] (palatalisert L som i ball [baʎ]). Å forveksle disse lydene vil ikke endre meningen av ordene, men i verste fall kun høres rart ut for de som har vokst opp med talemålet.

Foner som regnes som allofoner i ett språk kan være fonemer i et annet. Et eksempel er fonemet /k/ i norsk, som kan uttales både aspirert [kʰ] og uaspirert [k]. På islandsk derimot er [kʰ] den første lyden av kátur, som betyr "glede", mens [k] er den første lyden av gátur som betyr "gåter". Islandsk har derfor to separate fonemer /kʰ/ og /k/.

Et ordpar som kátur og gátur (ovenfor), som bare skiller seg fra hverandre ved ett fon, kalles et minimalt par for de to alternative fonene (i dette tilfellet [kʰ] og [k]). Eksistensen av minimale par er en vanlig test for å avgjøre om to foner representerer forskjellige fonemer eller er allofoner av samme fonem.

Fraværet av minimale par for et gitt par foner vil likevel ikke alltid bety at de tilhører det samme fonemet. De kan være altfor ulike fonetisk for at det skal være tenkelig at de oppfattes som den samme lyden. For eksempel har norsk ingen minimale par for de lydene  [h] (som i hatt) og  [ŋ] (som i sang), men de er så ulike at de regnes som separate fonemer. Det kan også være "nær minimale par" eller andre data som viser at de som snakker språket oppfatter to lyder som vesentlig forskjellige selv om ingen eksakte minimale par eksisterer i ordforrådet.