Visen om Kristian og Dagny

«Visen om Kristian og Dagny» er et skillingstrykk som ble samlet inn av Alf Prøysen på 1950-tallet, til en visespalte i bladet Magasinet for alle. Visen er også gjengitt i boken De gamle visene med Alf Prøysen.

Teksten

1.Skjønn Dagny ved sin faders side hviler men på øyet fikk hun dog ei blund,
hun tenkte på den venn hun hadde kjærest og på ham hun ikke kunne få.

2.Da Dagny merket faderen var sovnet listet hun seg sakte, stille opp,
ut i skogen til den venn hun elsket, og til ham hun ikke kunne få.

3.Da faderen merket Dagny var forsvunnet fór han opp og ut i en heftig storm,
hurtig tok han på seg sine kleder og gikk ut i skogen hvor hans datter var.

4.Da Dagny så sin faders bitre vrede, sank hun ydmykt på sitt unge kne,
fader, fader spar mitt unge hjerte, fader, fader spar mitt unge liv.

5.Men faderen ville intet høre og fra beltet dro han opp en dolk,
støtte den i Dagnys unge hjerte derpå i sitt gamle bryst.

6.Da blodet så begynte å flyte og hun i sin siste time stred,
løftet hun sitt blikk mot ham hun elsket og mot ham hun ikke kunne få.

7.Kristian, Kristian hvis du har meg elsket, Kristian, Kristian hvis du har meg kjær,
så begrav meg her på dette skjønne sted thi nu flyter jeg ut i mitt blod.

8.Og Kristian han begravet Dagny og plantede på graven liljer tre,
straks der foldet ut seg blader grønne uskyldsblader som i hennes sjel.

9.Når våren så begynner å komme drypper der en blodsdrypp fra hvert blad,
og fra skogen lyder der en stemme: Fader, fader spar mitt unge liv.