Vise fra Odalen

«Vise fra Odalen» er et skillingstrykk som Alf Prøysen samlet inn til sin visespalte i bladet «Magasinet for Alle» på 1950-tallet. Forfatteren er ukjent. Visa er også gjengitt i De gamle visene med Alf Prøysen.

Teksten

1.Med pennen vil jeg føre frem en sang, skjønt stilen dårlig er og uten klang,
kun vemod, sorg, bedrøvelse jeg når, og gleden viker fra meg hvor jeg går.

2.Å narre meg det gikk på samme vis som det gikk Eva ut i paradis,
jo mere hun den skjønne plante så, dess mere fikk hun dertil attrå.

3.Redd var jeg ei for falskhet eller svik, jeg hadde aldri sådant tenkt meg dig,
du var utrøstelig hver gang jeg gikk og når jeg kom sto gleden i ditt blikk.

4.Tenk falske venn hvor titt du dette kvad at aldri jeg foruten deg bliver glad,
men gleden din er dans og svermeri når tiden kommer straks det er forbi.

5.Ingen purpur jeg på kinnet så men ditt skjønne hår og dine øyne blå,
dertil du smigret med en munn så fin du narre kan så mangen yngling blind.

6.Når jeg om dagen så ditt ansikt blid jeg drømte også titt ved nattetid,
du minnet meg om varig kjærlighet som giver mannen velstand, fryd og fred.

7.Utrekk din hånd, tørk sorgens tåre av og la dem ikke følge meg i grav,
men skal det skje alt for din dyre ed, som du meg svor, tenk på din evighet.

8.Sitt nå i gleden med din nye venn mens jeg i sorgen sliter tiden hen,
men la kun sorgen blive meg til lønn, Herre styrk mitt sinn og hør min bønn.

9.Når det meg første gangen ble bekjent at du i sinn og tanker var omvendt,
fra meg og til en annen som du så du frydet deg som Dalila derpå.

10.Da hun fikk Samson fanget i sitt nett hun ilte da med gledens raske skritt,
til den som hennes lønn vel delte ut, men det er kun vår vise, gode Gud.

11.Så lenge som en åre i meg slår jeg glemmer ei den første av de år,
som jeg beslumret i din søte favn du lovet meg ditt liv til dødens land.

12.Er det din lønn du meg isteden ga å åpne meg en altfor tidlig grav,
når du for dommen føres frem for Gud hva vil du svare da du frekke brud.

13.O, var jeg ånd og hadde vinger på jeg skulle flyve til det siste strå,
som vokser opp, jeg ville rope der: O vokt deg venn, for falske kvinner her.

14.Til sist av hjertet jeg tilgiver deg for all den sorg og falskhet imot meg,
og lev så vel med den som du har kjær Gud vet om vi her nede sees mer.

15.Ransak nå selv, du falske pikelill, hva tar du her i fra og legger til,
nei sannhet er det alt hva jeg har sagt nå stanser pennen hånden bliver matt