Ved moderens båre

«Ved moderens båre» er en skillingsvise, skrevet i sin ungdomstid av H. C. Andersen. Han skrev flere sørgmodige viser, blant annet «Moder, jeg er trett». «Ved moderens båre» er sunget inn på Frem fra Glemselen kap.10 med Rita Engebretsen.

Teksten[rediger | rediger kilde]

Kjære moder hvorfor sover du på den hårde ekeseng så lenge,
vil du aldri, aldri våkne mer, og så gråter stedse dine drenge.
Moder hvorfor er du kledt så hvit, si oss også hvorfor fader greter,
hvorfor kommer alle venner hit kledde i de sorte sørgekleder.
Moder reis deg av den kolde seng, dra deg av de lange hvite kleder,
hør vår broder, hør den lille dreng som i vuggen ligger der og greter.
Skal du legges i det mørke skrin som i stuen står med lokket over,
akk så kan da aldri solens skinn lyse inn i kisten hvor du sover.
Skal du legges i det Hus av Ler hist på kirkegården kjære moder,
akk så kommer du jo aldri mer hjem til oss og til vår lille broder.
Ser du ikke alle stjernene svinne hen og morgenrøden smiler.
Og du har alt sovet dage tre og ennu i dypen søvn du hviler.
Derfor skal du sove litt ennu, ingen tårer fra ditt øye rinner,
når de våkner opp så våkner du frisk og sunn som før med røde kinner.
Kjære moder du er blevet trett, du har været syk og svak så lenge.
Og du har jo også meget grett, derfor kan du nu til hvile trenge.
Jeg skal dekke til din kolde kropp at du rett kan få en rolig slummer,
og til sist når du er våknet opp er du fri for sykdom sorg og kummer.
Når en gang den spede bliver stor, titt til kirkegården hen vi iler,
bak den fine røde rosenflor vil jeg vise han hvor moder hviler.
Når vi møtes skal i himmerik, hos Guds engler små i evigheten
akk så skal jeg nok fortelle deg hvor vi gråt og sørgede her nede.