Utnyttingsgrad trening
Utnyttingsgrad er den gjennomsnittlige prosenten av maksimalt oksygenopptak som utøveren kan oppnå ved en gitt arbeidstid.[1] Når varigheten i en konkurranse øker reduseres utnyttelsesgraden gradvis. En godt trent utholdenhetsutøver kan ha en utnyttingsgrad på 95 % ved løp i 30 min og en utnyttingsgrad på 80% i tilsvarende løp i løpet av 120 min. Dårligere trente utøvere vil ha en lavere utnyttingsgrad. Det er derfor viktig at spesifikk utholdenhetstrening i den aktiviteten/idretten man driver blir gjennomført. Høyt maksimalt oksygenopptak danner grunnlaget, men det er gjerne den med høy utnyttingsgrad som presterer best over tid.
Et eksempel med to maratonløper hvor den ene har (a) 75 ml/kg/min og den andre har (b) 80 ml/kg/min, og a har en utnyttingsgrad på 88% og b på 80%. Da vil a opprettholde en fart tilsvarende 66 ml/kg/min og b 64 ml/kg/min. I likhet med maksimalt oksygenopptak er utnyttingsgraden avhengig av sentrale og perifere faktorer. Mye tyder på at betydningen av perifere faktorer øker i takt med varigheten på arbeidet. Andre faktorer:[2]
- Psykiske faktorer
- Fettforbrenning
- Muskelstyrke
- Glykogenlagrene
- Væske
Utnyttingsgraden bestemmes av muskulære faktorer i større grad enn maksimal oksygenopptak, så spesifikk trening er avgjørende for å øke utnyttingsgraden. Maksimalt oksygenopptak kan måles ganske nøyaktig, mens det er vanskeligere å måle utnyttingsgrad. Et indirekte mål på utnyttingsgraden vil være en melkesyreprofil som gir oss et bilde på hvor stor den anaerobe energifrigjøringen er, og sier en del om hvor lenge man kan holde på før man blir utmattet. Med dette kan man si om treningen har hatt en innvirkning på utnyttingsgraden ved å vurdere endringene i melkesyreprofilen over en treningsperiode.