Bruker:Hirpex

Hirpex og en ekskurs omkring talespråk versus skriftspråk

Hirpex er det latinske ordet for “harv”. Gjennom senlatin til fransk og engelsk har ordet fått en lang rekke andre betydninger.

Primært kan harv i wikipediansk betydning sies å være et ‘intellektuelt redskap som slepes etter innehaverens språklige teft og saklige kunnskaper, og river opp – etter beste evne – alskens språklig ugras og faktiske feil’. Det er imidlertid høyst begrenset i hvilken grad eieren av denne “harven” har tid til å drive med “språklig jordbruk”.

Liksom “et arabisk ord kan bety én ting, det motsatte og en slags kamel” (Charles A. Ferguson), har også hirpex – om ikke i utgangspunktet, så i hvert fall i de språk hvor ordet har funnet gunstige vilkår for metaforiske og/eller metonymiske videreutviklinger – utviklet seg til et skjønnsomt knippe av ‘hummer og kanari’. Felles for alle betydningssfærer er en hirpex – hva ellers ? – med litt semantisk fantasi, får man legge til. Se bare på følgende betydninger av fransk herse : ‘fallgitter’; ‘stakitt’ (foran bygninger); ‘kirkekandelaber’ samt diverse spesialbetydninger innen tømmerhåndverk, sjøvesen, sceneteknikk og hva vet jeg; ingen behersker mer enn et meget begrenset antall fagområder. På engelsk betyr hearse sågar en ‘likbil’ – for å kjøre bort språklig vrakgods, formodentlig.

Den betydningen ordet ennå ikke har fått, burde kanskje gjennomføres i Wikipedia. Dessverre har Hirpex verken tid eller anledning til å gå i brodden ; her er da også grunnen altfor steinut til å “lage et jevnt og luftig såbed før såing” (sitat fra norsk Wikipedia s.v. Harv). Noen “ugrasbekjempelse” (jfr. ibid.) har Hirpex således ingen illusjoner om å foreta. I norsk Wikipedia er det usedvanlig mye språklig ugras – langt mer enn i andre WP-prosjekter som vi burde kunne sammenligne oss med, f.eks. det tyske. Eller kanskje enhver sammenligning med andre språks behov for harving er en uting ? Norsk er norsk… Det synes å være en “tradisjon” blant nordmenn å forakte språklig klarhet. Dét er en enestående og ikke spesielt attråverdig tradisjon; jeg kjenner ikke til lignende i andre språksamfunn. Dersom norsk Wikipedia kan sies å være et speilbilde på nordmenns skriftspråklige ytelser, har jeg mitt på det tørre.

Personen bak dette pseudonymet er nordmann f. 1949 – med en broket etnisk bakgrunn rent slektsmessig og med en utpreget kosmopolitisk innstilling til livet. Jeg har bodd et drøyt kvartsekel av mitt voksne liv utenfor Norge, og dertil i mange forskjellige land. Hirpex har for øvrig høyere utdannelse i et språk som ikke nevnes ved denne anledning, men som av og til skinner igjennom i min “harving”.

Hirpex er altså hankjønn – liksom på latin, for ikke å si på oskisk : hirpus, “ulv”, er det latinske ordets umiddelbare opprinnelse. At man fra ‘ulv’ kan avlede ‘herse’, skyldes en metaforisk utvikling, jfr. tennene på ulven. Semantiske aspekter i språkutviklingen kan ofte by på overraskelser.

Nevnte utlendighet har på ingen måte gjort ‘Hirpicis alter ego’ til en fremmed fugl i den norske språklige andedammen. Tvert imot, jeg har en dyp hengivenhet overfor norsk språk – liksom jeg også er glad i og meget aktiv utøver av endel andre språk. ‘Ingen nevnt, ingen glemt’, som det heter.

Hvilke språk man “behersker” – jfr. de “boksene” som vanligvis stables opp i høyre marg på brukersiden – er for øvrig et meningsløst spørsmål fordi det fins så mange ulike grader av språkbeherskelse, og de gradene som der anføres, jeg mener i språkboksene, er i beste fall arbitrære. For å antyde problemets omfang, kan man i første omgang dele språkbeherskelse opp i aktiv og passiv kunnskap. Dernest kommer spørsmålet om muntlig og skriftlig beherskelse, og det er først med de derav følgende fire parametrene, at man kan begynne med en gradering. Når det står i en WP-artikkel at en person “behersker flytende” en lang rekke språk og at f.eks. latin er inkludert blant dem, kan man med rette spørre seg hva en slik påstand innebærer.

Skriftspråk er, sammenlignet med talespråk, en egen språklig manifestasjon. Det som på engelsk går under betegnelsen natural language (se eng. WP), er det språket (eller de språkene) vi vokser opp med. “Naturlig språk” er en menneskelig institusjon (John Searle); alle mennesker snakker et språk. Skriftspråk er alt annet enn “natural language”. Skriftspråk er et sosialt fenomen og således underlagt spesielle konvensjoner. På norsk er man aldri blitt enig om en konvensjon; endel nordmenn mener at man burde kunne skrive hva som helst, men mange vil være uenig i et slikt skriftspråklig “anarki”. Debatten sier mye om sosiale konvensjoners stilling i Norge.

I prinsippet oppstår et skriftspråk fordi man etterstreber en kommunikasjonsform som ikke er muntlig – altså noe helt sekundært fra naturlig språk. Det er ingen nødvendig korrelasjon mellom muntlig og skriftlig kommunikasjon, dvs at det siste skulle anses som et sine qua non i ethvert samfunn. Tvert imot – langt de fleste av verdens språksamfunn (og det er over 6000 av dem) – er skriftløse. Det er ikke noe negativt i det – selv om vår sivilisasjonsform har innprentet oss en masse sære forestillinger. Dersom jeg skulle skrive “innprente” på fransk, ville jeg nok bruke ordet inculquer, og hva betyr det annet enn å “få seg sparket inn med en calx”, en “hæl” på latin. Sannelig godt vi kan vifte med skriftspråket latin ! 

I utgangspunktet oppsto skrift bl.a. for å meddele om juridiske eller religiøse tatt-for-gittheter – eller på nesten magisk vis å stille en fyrstes bedrifter i et evighetens lys, sub specie aeternitatis. En innskrift på en fjellvegg er noe mer bestandig enn en persons muntlige meddelelse til en folkemasse – i hvert fall før man var i stand til å registrere lyd mekanisk eller elektronisk. Det hefter opprinnelig noe magisk ved skrift – jfr. eng. WP s.v. Sacred language. Talespråket er derimot blottet for enhver magi.

Det sier seg selv at et språk som blir underkastet den “tvangstrøyen” det er å bli nedfelt i skrift, kan få en prestisje som det “forgjengelige talespråket” aldri kan få. Denne trøya fører også til at skriftspråket alltid “henger etter” talespråket – noen ganger på en så skjebnesvanger måte at det knapt fungerer som kommunikasjonsmedium for et samfunn i sin helhet, jfr. ‘diglossi’, men at det kreves lang utdannelse for å mestre det, ofte mye lenger enn obligatorisk skolegang, fordi man insisterer på å gjenspeile i skrift et fordums stilideal. Konsekvensene kan være ‘funksjonell analfabetisme’ (jfr. svensk WP s.v. Funktionell analfabetism – merkelig nok ingen WP-artikkel på norsk), noe som er svært utbredt i mange land, og ikke bare i land med diglossi.

Hovedstikkordet for skriftspråk er da også ‘skolegang’. Naturlig språk er ikke avhengig av en skole, men formidles automatisk i ethvert samfunn. Det er ingen selvfølge at ethvert språk nødvendigvis må kunne skrives. Her er både bibeloversettelsesaktivister og UNESCO på ville veier. Men de aller fleste som har gått på skole og allerede lært et skriftspråk, har ingen presise begreper om dette. Deres verden er “skriftlig”; allerede Saussure snakket om ‘sammenblanding mellom tale- og skriftspråk i folks bevissthet’. Skole er således ingen garanti for utryddelse av uvitenhet; skolen satser tradisjonelt på å strømlinjeforme et gitt samfunn slik at “alle tenker på samme måte”. Dermed blir det lettere å holde undersåttene i sjakk. Etiopieren Abraham Demoz (1935-1994), professor ved Northwestern University hadde lang skolegang bak seg, og skjønte nok bedre enn de fleste hvori distinksjonen lå mellom talespråk og skriftspråk i et land med stor etnisk variasjon.

Nå er det begrenset hvor mange språk man kan lære i det samfunnet hvor man vokser opp, dvs som “naturlig språk” – og heri ligger også begrensningene for ens språkbeherskelse. Empirisk sett kan man snakke om morsmål, farsmål, skolespråk og miljøspråk – det siste kan i endel samfunn utgjøre mer enn ett språk, men det er ingen “garanti” for at et morsmål stammer fra ens mor og ikke fra samfunnet rundt en. Altså til sammen fire språk – i prinsippet. Av disse er farsmål et notorisk stebarn – især hvis det er “ekstraterritorielt”. Alle andre språk man måtte ha kunnskaper i, tilegnes ad intellektuell vei, dvs via en utdannelsesinstans hvor per i dag praktisk talt all språkopplæring skjer via skrift – altså en høyst unaturlig måte å lære språk på. Enhver språklærer vil da også måtte innrømme at når man lærer språk i voksen alder, er man – banalt nok – ikke lenger barn. Det kreves en usedvanlig aktiv innsats for å lære språk i voksen alder – især hvis man har et høyt ambisjonsnivå. Benedict Anderson har illustrert dilemmaet ang. ervervelse av flere språk med følgende nyttige påminnelse :

If every language is acquirable, its acquisition requires a real portion of a person’s life: each new conquest is measured against shortening days. What limits one’s access to other languages is not their imperviousness but one’s own mortality. Hence a certain privacy to all languages… (s. 135 i Benedict Anderson: Imagined Communities. Reflexions on the origin and spread of nationalism)

Hirpex går et stykke videre og påstår at selv det man kaller for “morsmålet” – på engelsk gjerne gjengitt med “native language” – ikke beherskes skriftlig med mindre man dyrker det liksom ethvert annet skriftspråk. Men det gjør man tydeligvis ikke i Norge. Det fins utallige skremmende eksempler på radbrekking og ubehjelpelig håndtering av norsk språk – altså skriftspråket ! – i norsk WP, og det er vel egentlig dette som får meg til å skrive disse linjene; norsk Wikipedia ligger milevis etter de fleste andre WP-prosjekter som jeg er i stand til å uttale meg om – og det er mer enn en håndfull, uten at jeg dermed føler noen som helst forpliktelse til å “stable opp margbokser” for å stille mine angivelige kunnskaper til skue.

Nok for i dag. Denne introduksjonen vil kanskje bli mer fyldig med tid og stunder. Kanskje. 时间会告诉, shíjiān huì gàosu, “den som lever, får se”, et ordtøke som fins i de fleste språk – også på kinesisk. Men Hirpex tar Andersons “advarsel” til etterretning og innrømmer åpent at et språk som fransk står ham langt nærmere enn kinesisk. Det gjør også mitt “profesjonelle språk” samt det språket som tales i det samfunnet hvor jeg for tiden er bosatt og som begge foreløpig forblir unevnt.

[Dette innlegget ble skrevet 4. feb. 2016 kl. 16:24].

Fuge-s og norsk språkfølelse

[Dette innlegget ble skrevet 24.12.2016 på diskusjonssiden s.v. Domenenavn. Det ble umiddelbart slettet (noe jeg en tid ikke var klar over). Jeg reproduserer det derfor på min egen brukerside – uten å endre på en iota].

Vi leser under avsnittet ‘Toppnivå-domene’ (sic med bindestrek) følgende :

De fleste toppnivådomener er landkoder, og det finnes et toppnivådomene for hvert land i verden.

Hva er en landkode ?!

Det meningsløse med denne skrivemåten skjønner man tydeligere dersom noen skulle finne på å skrive LO som *Landorganisasjonen. Land i motsetning til by ?!

Vedkommende som presterer den slags blemmer, kan ikke ha norsk som morsmål. En annen eventualitet er at vedkommende har en elendig norsk språkfølelse. Det første diskvalifiserer ham/henne ikke fra å skrive i norsk Wikipedia, men det siste gjør det definitivt.

Svensk Wikipedia har s.v. Foge-s#Betydelseförändring følgende påminnelse :

Betydelseskillnad förklarar [...] varför “landsvägen” har foge-s men inte “landvägen”. Landsvägar är landets vägar men landvägen är en typ av väg (på land).

Det samme gjelder på norsk – uten dermed å kunne vise til nabospråket i alle spørsmål om fuge-s; saken er nemlig ganske komplisert – og ofte basert på konvensjoner ! – i skandinaviske språk samt i tysk.

For å kunne skrive i norsk WP, trenger man imidlertid “bare” norsk, dvs norsk språkfølelse. Den som skriver landkoder er ikke i besittelse av norsk språkfølelse. Vedkommende har heller ikke observert at det fins en WP-artikkel s.v. Landskoder (Internett). Her forekommer imidlertid den sammen feilen, dog bare én gang :

Landskodene er videre toppnivådomener, eller ISO 3166-koder. For eksempel er www.eksempelsite.hu en ungarsk side, fordi hu er Ungarns landkode [sic].

Den aktuelle feilen [i herværende artikkel] er imidlertid ingen tilfeldighet. I neste avsnitt leser vi følgende :

I tillegg til landkodene finnes noen toppnivådomener som ikke er landspesifikke.

Her må det også hete “landsspesifikke”. Problemet er her akutt fordi 2. ord i sammensetningen begynner på s. Dette ser man dersom man gurgler de to ordene. Det heter altså sinnssyk og ikke *sinnsyk. Det påfallende med både sinnssyk og landskode, er at ordene på østlandsk har et annet tonem enn ordene som feilaktig er skrevet uten fuge-s, in casu henholdsvis med én s og uten fuge-s. Selv om altså et ord som *sinnsyk ikke eksisterer, vil det avføde tonem 2. Dette kaller man språkfølelse.

For øvrig må det hete “I tillegg til landskodene, fins det noen toppnivådomener som […]”

At ordet ‘toppnivådomene’ er delt med en bindestrek bare i deloverskriften, skyldes kanskje en spesiell fokusering ?... Her vet man strengt tatt bare at norsk WP er en augiasstall. Hirpex (diskusjon) 1. jan. 2017 kl. 23:28 (CET)

Nytt utfall mot ‘kråkenorsk’ i Wikipedia

[Dette innlegget ble skrevet på diskusjonssiden s.v. Diriyah. Det ble umiddelbart slettet. Jeg reproduserer det derfor på min egen brukerside – uten å endre på en iota].

Artikkelen er preget av elendig norsk språkføring, mye svesismer og ukritisk oversettelse fra svensk. Som eks. på det siste kan anføres følgende – henholdvis fra den svenske originalen og fra herværende artikkel :

Badhuset är känt för sina olika arkitekturstilar och visar hur byggnaden gjordes vattentät med hjälp av olika murbruk.

Badehuset er kjent for sine ulike arkitekturstiler og viser hvordan byggingen gjordes vanntett ved hjelp av ulike murbruk.

“byggingen” – det menes vel ‘bygningen’

‘gjordes’ er en verbalform som ikke eksisterer på norsk. Dét er en alvorlig innvending !

Hva betyr “murbruk” i en norsk sammenheng ?! Her må det en omskriving til.

I motsetning til hva visse administratorer måtte mene, er det langt mer tidkrevende å rette opp den slags ‘kråkenorsk’ enn å skrive det hele fra bunn av. Det er vel heller ikke meningen at vanlige lesere av WP skal være ‘parktante’ eller ‘-onkel’ for noviser i norsk språk – eller kanskje man skulle bruke ordet neofyt, “person som nyligen låtit omvända sig till kristendomen (eller till en ny åskådning eller lära)” (Svenska Akademiens ordbok) – hvor denne ‘åskådningen’, “sätt att värdera grundläggande frågor inom ett område”, faktisk dreier seg om å skrive idiomatisk korrekt norsk.

Det er bare én måte å lære dette på, nemlig å lese god norsk skjønnlitteratur – i bøttevis. Dersom en ‘parkonkel’ “bare” retter opp alle fadesene som produseres på løpende bånd i WP, vil jo disse neofyttene forbli neofytter. Man vil altså stå overfor et sisyfosarbeid, “tungt, endeløst og forgjeves arbeid” (Bokmålsordboka). Og det er vel ikke meningen.

Undertegnede beklager at man åpenbart må gi inn med teskje, “måtte forklare noe svært utførlig for å bli forstått” (Bokmålsordboka), noe som egentlig burde være ganske unødvendig. Saken er i prinsippet ganske enkel : Den som ikke er i stand til å skrive norsk på et akseptabelt nivå – og undertegnede har ikke gjort annet enn å påpeke det som er klart uakseptabelt ! – burde få seg en advarsel om å la være å skrive i norsk Wikipedia.

I stedet aner jeg en tendens blant administratorer til å rette baker for smed, “la noe gå ut over en uskyldig” (Bokmålsordboka). Det er ikke den vanlige bruker av WP som skal refses fordi det i Norge fins haugevis av noviser i norsk språk, folk som ikke “behersker faget”, nemlig det å skrive norsk. Skriftlig språkbeherskelse må for alle språks vedkommende læres ad hoc, “til dette spesielle formålet, i dette spesielle tilfellet” (Bokmålsordboka).

Som jeg skriver på min brukerside :

Noen “ugrasbekjempelse” har Hirpex ingen illusjoner om å foreta. I norsk Wikipedia er det usedvanlig mye språklig ugras – langt mer enn i andre WP-prosjekter som vi burde kunne sammenligne oss med, f.eks. det tyske. Eller kanskje enhver sammenligning med andre språks behov for harving er en uting ? Norsk er norsk… Det synes å være en “tradisjon” blant nordmenn å forakte språklig klarhet. Dét er en enestående og ikke spesielt attråverdig tradisjon; jeg kjenner ikke til lignende i andre språksamfunn.

Heldigvis fins det masser av unntak. Mange profesjonelle “wikipedianere” er sitt ansvar bevisst. Dét kan muligens love godt for framtiden. Muligens. Hirpex (diskusjon) 25. des. 2016 kl. 02:01 (CET)

‎