Triviallitteratur
Kiosklitteratur eller underholdningslitteratur, også kalt trival- og populærlitteratur , selges flere steder som serieromaner, ukeblader og annet lesestoff, spesielt i kiosker. Det er en form for lettlest litteratur som er skrevet for å underholde og beregnet på et stort publikum.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Underholdningslitteratur fantes allerede med renessansens folkebøker, 1600-tallets ridderromaner og skrekkromantikken i 1700-tallets gotiske romaner, men det var først fra midten av 1800-tallet at bøkene virkelig ble interessante som kommersiell vare. Da oppstod det blant annet billige aviser, og i 1836 trykte La Presse i Paris den første romanføljetongen i en dagsavis.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Underholdningslitteraturen omfatter alle typer oppdiktet litteratur som er lett tilgjengelig og antas å ha liten kunstnerisk verdi. Det kan gjelde romaner og seriebøker, ukeblader og føljetonger. Enkelte definerer også tegneserier og kjendisbiografier som underholdningslitteratur. Underholdningslitteraturen utgis ofte som fargerike blader eller billige pocketbøker i store opplag og lange serier og er til salgs i kiosker, på bensinstasjoner og i dagligvarehandelen. Triviallitteratur blir på engelsk karakterisert som light reading.
Den brede underholdningslitteraturen har også blitt karakterisert kvantitetslitteratur for å unngå et belastende uttrykk i motsetning til den noe smalere kvalitetslitteraturen som mange betrakter som mer høyverdig enn populærkulturelle uttrykk. I dag finnes en del av den rene kiosklitteraturen også i vanlige bokhandler. Innen barnelitteraturen har flere nordiske kritikere tatt i bruk begrepet fascinasjonslitteratur istedenfor trivial- eller populærlitteratur. Betegnelsen gjenspeiler at de kommersielle bokutgivelsene har fått økt oppmerksomhet de seinere åra og at de nok er i ferd med å få høyere status.
Underholdningslitteratur står i et motsetningsforhold til tradisjonell skjønnlitteratur ved at den ikke har et kunstnerisk formål, fremmer ingen annen kvalitet enn øyeblikkets underholdning. Av samme grunn blir underholdningslitteraturen ofte kritisert for dårlig kvalitet, særlig enkelt, rutinepreget språk og flate, stereotype person- og miljøskildringer.
Fellestrekk[rediger | rediger kilde]
Kiosklitteratur gjenkjennes av en del fellestrekk:
- Lange serier i tallrike bind
- Ofte med de samme hovedpersonene
- Pocketutgivelser med lav pris
- Fargerik forside
- Forfatteren er ofte et pseudonym
- Sjangertilhørighet – og dermed en klar målgruppe, eksempelvis unge menn eller unge piker
- Enkel handling
- Faste figurer, den snille, den slemme
- Ukompliserte dialoger
Vanligvis er selve fortellingen det viktigste i kioskromanene, og den kan være overdrevent dramatisk eller romantisk. Litterært betraktet bruker underholdningsforfatterne derfor ofte enkle og gjenkjennelige fortellermønstre, klisjépreget språk, stereotype metaforer og sjablonert personkarakterstikk. Mange trivialforfattere bruker pseudonym. Enkelte skriver også anonymt for populære serier under kollektivpseudonym.
Kjærlighet for kvinner og krig for menn[rediger | rediger kilde]
Underholdningslitteraturen kan behandle mange slags temaer og motiver for ulikt publikum. Ofte er det sjangerlitteratur som krim-, spion-, detektiv-, krigs-, western- og science-fiction-bøker, kjærlighetsromaner (dame- og legeromaner) samt romanserier fra historiske miljøer. For kvinner kombineres ofte flere sjangre som mer eller mindre går i forholdet spenning, mystikk, romantikk og seksualitet, det siste ofte framstilt i mykpornografisk form. Graden av beskrivende seksuelle skildringer har i de siste tiårene blitt mer framtredende for litteratur rettet mot unge kvinner. For menn er sjangrene mer rene ved at det er spenningsbøker innenfor bestemte temaer som western, spion, krig og bøker med rene pornografiske skildringer for unge menn.
Diffust skille[rediger | rediger kilde]
Mange av disse sjangrene har også tiltrukket seg anerkjente forfattere med kunstneriske ambisjoner og kalles da ikke underholdningslitteratur. På den annen side vil det ofte være naturlig å ta med populære, men antatt skjønnlitterære romaner i underholdningskategorien. Det er derfor i svært mange tilfeller en flytende grense mellom den lette, upretensiøse triviallitteraturen, som kan være mer eller mindre banal, og såkalt skjønnlitteratur, det vil si prosa som vurderes som rikere, mer utfordrende, mer original og nyskapende. Det kan eksistere mer flytende overgangsformer: det finnes skjønnlitteratur som låner populære trekk eller underholdningslitteratur som har kvaliteter over gjennomsnittet. Tidligere var skillet mellom skjønnlitteratur og underholdningslitteratur skarpere. En del litterære diskusjoner om underholdningslitteratur kan således kritisere 1930- og 1950-tallets bokserier.
Norsk triviallitteratur[rediger | rediger kilde]
Av kjente norske serie- og underholdningsforfattere kan nevnes Rudolf Muus, Elias Kræmmer, Kjell Hallbing, Frid Ingulstad, Margit Sandemo, May Grethe Lerum, Bente Pedersen og Trude Brænne Larssen. Enkelte kan ha en produksjon på opptil 8-10 bøker i året som selger i store opplag.
Tilsvarende er det flere forlag som spesialiserer seg på utgivelse av triviallitteratur, for eksempel Bladkompaniet som ble etablert allerede i 1915, og en rekke reine tegneserie- og ukebladforlag.