Tuberkuloseloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Tuberkuloseloven (fullt navn Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme)[sic] var en norsk lov som ble vedtatt 8. mai 1900. Inspirert av den nylig vedtatte lepraloven var målet med tuberkuloseloven å forebygge tuberkuløse sykdommer som for eksempel lungetuberkulose. Bergenslegen Klaus Hanssen kan sies å være primærkraften bak loven, og var også den som stod bak tuberkuloseplakaten (1887). Loven påla smittebærere å underlegge seg behandling, og avstedkom en rekke sentrale og frivillige tiltak for bekjempelse, slik som sanatorium og tuberkulosehjem. I 1947 tilkom pålegg om skjermbildefotografering og om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose. Inntil smittevernloven i 1994 var tuberkuloseloven, med enkelte endringer, gjeldende.

Lovteksten[rediger | rediger kilde]

8 Mai. Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme

Denne loven omfattet alle sykdommer av tuberkuløs opprinnelse, hvis de var i aktivt utbrudd med «Afsondringer». I mindre grad enn Tuberkuloseplakaten går lovteksten i detaljer om hva som skal skje under behandling av tuberkuløse syke mennesker. Loven fastsetter at legene har innberetningsplikt til «Sundhedskommissionens Ordfører», om han kjenner til tubekulosesyke, om noen med tuberkulose er avgått ved døden. Loven gir legene lovpålagt makt til å tvangsinnlegge tuberkuløse folk, dog kan de ikke skille ektefolk fra hverandre. Den nestsiste paragrafen handler om hvem som skal betale utgiftene. Loven trådte i kraft den 1. januar 1901.

Selve lovteksten finnes i «Norges love: samling af gjældende love af praktisk betydning fra 1908».[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norge (1908). Norges love: samling af gjældende love af praktisk betydning. Kristiania: Aschehoug. s. 716-719.