Triaksialkabel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Triaksialkabel, ofte benevnt som Triax, er en kabel med en indre ledere omringet av to leder adskilt med isolasjon.

Triax var fra starten av 1990-årene til ca. 2010 standarden for å forbinde systemkameraer med sine kamerakontrollenheter (CCU) i TV-produksjon. Kabelen kan forsyne kameraet med strøm, styringssignaler (KK), videosignal fra kameraet, lyd fra kameraet, to-veis kommunikasjon, returlyd, samt et returvideosignal.

I dag blir hybridfiberkabel med strøm (kjent som kamerafiber) brukt til samme formål. Det finnes konvertere mellom triax og kamerafiber, slik at ferdigkablet triax-infrastruktur på eksempelvis fotballstadion eller kulturanlegg fortsatt kan benyttes med moderne utstyr som bruker hybridfiber. Dette var mer vanlig å bruke i overgangsperioden mellom disse to teknologiene ca. 2012[1], men brukes fortsatt blant annet i Holmenkollen for å produsere vintersport, der det ligger triax ferdigkablet på arenaen.

Ettersom at triaksialkabel er kobber i motsetning til fiberoptisk som bruker lys, møter man raskere på begrensninger når det gjelder kabellengder. Dette avhenger av mengde data som baseres på oppløsningen kameraene er konfigurert til. I SD-oppløsning er det uproblematisk å ha kabelstrekk på 250–300 meter. I HD-oppløsning derimot, vil man oppnå signaltap ved kabelstrekk som overstiger ca. 125m. Til sammenligning kan moderne hybridfiber strekkes flere kilometer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Speilrefleks, wirecam og snowboard». NRKbeta. Besøkt 30. januar 2021.